Barnevernet – fra barn til voksen - Stavanger kommune

Det vises til eksempler der kommunen har søkt en uke før 18-årsdagen, til tross for at Bufetat
har gitt beskjed om at kommunen burde søke mye tidligere:” De må søke om dette minst et
halvt år på forhånd. Det er også ønskelig at en forklarer hvorfor det er behov for at ungdommen fortsatt
skal bo videre i et statlig fosterhjem, og samtidig skissere hva de skal tilrettelegge i mellomtiden.
Skal ungdommen hjem til foreldre? Skal vedkommende få en bolig med støtte, eller er det tilstrekkelig
med en hybel/leilighet med tilsyn”.
Barnevernet og helse- og sosialkontorene har som nevnt en utfordring mht. det siste punktet.
Ingen av dem råder over tildelingen av boligene, som det er knapphet på.
Bufetat mener videre at de strekker seg langt når de opplever at kommunen jobber godt for å
skaffe til veie et tiltak. ”Men hvis de ikke gjør noe, venter et år, det skjer fremdeles ikke noe, da er
ikke velviljen stor (…) Det kan være gode argumenter for at det ikke klaffer, da er det null problem å
forlenge”. Det pekes på at kommunen bør forklare hvorfor ting eventuelt ikke har gått som
planlagt, og vært tydeligere på det de har tenkt videre.
Bedre samarbeid. Til tross for uenigheter og utfordrende samarbeid i enkelte saker, tyder
tilbakemeldingene på at samarbeidet mellom Bufetat og kommunen er langt bedre nå enn
tidligere. Som nevnt utfordrer boligknappheten samarbeidet. Det samme gjør knappheten på
fosterhjem. Bufetat: ”Vi bruker for lang tid på å skaffe fosterhjem sier kommunen. Det er det ikke
vanskelig å være uenig i.” Det har også vært en betydelig nedgang i institusjonsplasser, og i institusjonsplasser
for unge voksne som har institusjon som ettervernstiltak. I andre enden
strever Bufetat med å skaffe til veie nok fosterhjemsplasser: ”Vi er hele tiden litt på hælene.”
Men som regel klarer Bufetat å skaffe til veie nok fosterhjem. Bufetat blir målt på hvor
mange barn og unge som må vente mer enn seks uker etter gyldig vedtak. I 2011 var det
21-22 fosterbarn av i alt 244 barn og unge, dvs. om lag 9 prosent.
Samarbeidet mellom Bufetat, barnevern og helse- og sosialkontor synes i hovedsak å fungere
bra. Men knapphet på kommunale boliger, og lange ventelister, utfordrer samarbeidet omkring
unge voksne med diagnose. Ifølge det ene helse- og sosialkontoret legger Bufetat press
på kommunen mht. utskrivinger fra institusjoner på ungdommens 18-årsdag. Det hevdes at
Bufetat fraskriver seg ansvaret så lenge kommunen ikke har ledige egnede boliger. Bufetat
innrømmer at de øver et bevisst press mot kommunen når ungdommene har rettigheter etter
flere lovverk. De mener at det er kommunen som har ansvaret, noe de kan ha rett i.
Dette er imidlertid ikke helt gitt. Utgangspunktet er at barnevernet har ansvaret når et barns
hjelpebehov har sin bakgrunn i foreldrenes omsorgsevne, mens sosialkontoret har ansvaret
ved diagnose/funksjonshemming. Ifølge rundskriv Q 06/2007 er det bare dersom et funksjonshemmet
barn samtidig faller inn under de alminnelige vilkårene for tiltak etter barnevernloven,
at denne loven kommer til anvendelse. Noen ganger kan det være uenighet om
hvilke utfordringer som skyldes diagnosen, og hva som skyldes foreldrenes omsorgsevne.
48