5 - Norsk Lokomotivmannsforbund

Historisk
lys
HISTORIKER HARALD BERNTSEN
1. MAI – I GÅR OG I DAG
Like sikkert som at våren kommer, er
det foran hver 1. mai et årvisst fenomen
at journalister i aviser, radio og fjernsyn
utroper arbeiderklassens internasjonale
demonstrasjonsdag til en avlegs affære,
som hører hjemme på historiens skraphaug.
Enten på grunnlag av en påstand
om at det i land som Norge ikke lenger
fins noen arbeiderklasse som har noe å
kjempe for, eller også fordi det, dels av
samme grunn, ikke lenger er oppslutning
om dagen.
Begge deler er feil. Fordi arbeidsgiverne
i land som Norge i dag er mer pågående
og mindre kompromissvillige
enn noen gang etter 2. verdenskrig, er
det mange steder større oppslutning om
1. mai-demonstrasjonene enn på femseks
tiår. Det tydeligste uttrykket for
dette er at ingen Arbeiderparti-folk,
ikke en gang på partiets ytterste høyre
fløy, i dag tør å gjenta forslag som kom
fra den kanten på 1960-tallet, om å erstatte
den tidas mer og mer glisne
1. mai-tog med bilkortesjer, for på
denne måten å demonstrere riktigheten
av deres egne påstander og paroler om
at partiets langvarige etterkrigsstyre var
i ferd med å gjøre alle norske borgere til
klasseløse og likestilte bileiere.
Det var en internasjonal arbeiderkongress
som for 120 år sia, i 1889, bestemte
at fra og med året etter, 1890,
skulle arbeiderne i alle land på 1. mai
demonstrere for felles klassekrav, i
første omgang for kravet om åtte timers
normalarbeidsdag. I 30 år framover blei
1. mai-dagen over alt dominert, ofte
hundre prosent, av parolen om dette:
Åtte timers arbeid, åtte timers fritid,
åtte timers hvile = 24 timer, som hvert
døgn består av. Da hadde rivaliseringa
mellom de imperialistiske stormaktene
endt i fire års meningsløs massenedslakting
av store årsklasser av unge
menn i første verdenskrig 1914-1918,
og i Russland hadde arbeiderklassen i
1917 vendt våpna mot sine egne herskere,
gripi statsmakta på revolusjonært
vis og gått i gang med å omdanne den
for sine egne formål. Kapitalismen
hadde spelt fallitt, revolusjonen sto for
døra. For å prøve å overbevise arbeiderne
om at det ikke var nødvendig å avskaffe
kapitalismen for å få oppfylt deres
elementære behov, og dermed avverge
revolusjon, ga regjeringene i alle
kapitalistiske land vidtgående innrømmelser
til arbeiderne, først og
fremst, i 1919, ved endelig å innfri
1. mai-kravet om åttetimersdagen ved
lov.
Åttetimersdagen fra 1919 viste dermed
også at det som seinere er blitt kalt
den moderne velferdsstaten, er bygd
opp av innrømmelser som blir gitt arbeiderne
når de er pågående og på offensiven,
mens den samme velferdsstaten
blir bygd ned når arbeiderne er på
defensiven og står med lua i handa.
Med andre ord: Til grunn for utviklinga
av offentlig velferd ligger utviklinga av
styrkeforholdet mellom klassene.
Men hvorfor skulle arbeiderne fra
første stund, i 1890, demonstrere for de
samme felles krav i alle land? Jo, for
ikke å gi noen regjering og arbeidsgivere
i noe land saklig grunnlag for å si at
det ikke var mulig å innføre åttetimersdagen,
for da ville vedkommende land
bli slått ut i den internasjonale kapitalistiske
konkurransen med andre land,
arbeidsplassene i landet ville måtte bli
lagt ned, og det ville bli arbeidsløshet
og ingen inntekter for arbeiderne. Ved å
sørge for at kravet blei innfridd samtidig
i så mange land som mulig, gjorde
den internasjonale arbeiderbevegelsen
dette argumentet ugyldig.
Det var det samme som pionerene
for faglig organisering hadde gjort da de
stifta de første fagforeningene og reiste
krav om kollektive avtaler, først lokalt
på den enkelte bedrift: Arbeidsgiverne
møtte dette ikke bare med trakassering,
men også med det i og for seg rasjonelle
argumentet at hvis de gikk med på
krava, ville deres bedrift bli utkonkurrert
av andre bedrifter der det ikke var
fagforeninger og slike avtaler.
Pionerene svarte på dette ikke med å
kaste korta og kapitulere, men med å ta
opp det langvarige tøffe arbeidet for å
opprette fagforeninger og kreve kollektivavtaler
også på alle andre bedrifter.
I neste omgang tok fagbevegelsen
opp kampen for landsomfattende tariffavtaler,
for på denne måten å utjamne
forskjellene innen den ene bransjen
etter den andre og ta luven av den
«milde» delen av arbeidsgivernes motstand
mot fagforeninger og kollektivavtaler.
Verkstedoverenskomsten av 1907
var den første slike i Norge. Dette var i
praksis, med et begrep fra dagens verden,
ei allmenngjøring av tariffavtalene –
ikke ved lov, men i avtaleform, som den
gangen som nå tok sikte på å gjøre slutt
på konkurransen arbeiderne imellom
om å få solgt arbeidskrafta si på markedet,
det vil si på sosial dumping.
I dag går arbeidsgiverne i NHO ikke
bare til rettssak mot allmenngjøringa av
tariffavtalene i verftsindustrien, nettopp
med den grunngivinga at arbeidsgiverne
må ha mulighet til å spelle på konkurransen
mellom arbeiderne, det vil si
drive sosial dumping, for å hevde seg i
den skjerpa internasjonale konkurransen.
De mener også at kollektive avtaler,
særlig landsomfattende kollektivavtaler
– og dermed sjølve fagbevegelsen – er
en ulempe som må fjernes for at de skal
være i stand til å konkurrere med kapitalister
i andre land der det verken fins
fagorganisasjoner eller kollektivavtaler.
– I dette har NHO full oppslutning fra
«partiet for folk flest», som igjen har
oppslutning fra bort i mot en tredjedel
av velgerne og – etter mønster av bestemte
historiske forgjengere – vil omgjøre
1. mai til «Arbeidets dag»: Arbeit
macht frei.
I USA blir Obamas forsiktige forslag
om å gjøre det litt lettere å danne fagforeninger
og kreve kollektivavtaler
møtt med en voldsom agitasjon fra arbeidsgiverne
om at dette vil føre til bedriftsnedlegginger
og enda høyere arbeidsløshet
enn den som allerede opptrer
«over there».
Første mai som dagen da arbeidere i
hele verden demonstrerer og kjemper
for de samme felles krava, for å utjamne
vilkåra og fremme klassesolidariteten
over landegrensene, er med andre ord
minst like nødvendig som noen gang.
LOKOMOTIVMANDS TIDENDE NR. 5-2009
23