Last ned

13 Forsuring og kalking
Gjennom systematisk FoU virksomhet er sur nedbørs effekt på laks blitt kartlagt og evaluert.
Systematisk kalking av vassdrag og faglig basert kultivering har bidratt til at laksen nå er tilbake i
en rekke vassdrag på Sørlandet, samtidig som truete bestander har blitt reddet. Men selv om den
sure nedbøren har blitt redusert, vil det være behov for kalking i mange år fremover.
Sur nedbør har vært et problem for økosystemene i Sør-Norge i nærmere 100 år og problemet tiltok
betydelig utover på 1900 tallet. For å få en faglig dokumentert oversikt over problemet ble det satt i
gang et stort prosjekt, ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk”. Resultatene fra dette prosjektet vakte
internasjonal oppsikt, og mye av kunnskapen ble presentert på en internasjonal konferanse (Drabløs &
Tollan, 1980). Det ble klart at den sure nedbøren over Norge i stor grad var et resultat av
langtransportert forurensning og medførte betydelige forsuringsproblemer i vassdrag, spesielt på Sørog
Sørvestlandet.
Den sure nedbøren gikk i betydelig grad utover laksen, og en evaluering basert på fangststatistikk og
data på produksjon og overlevelse av laks, tydet på årlige tap av laks på flere hundre tonn (Hesthagen
& Hansen, 1991). Det er nå dokumentert at laksen har gått tapt, eller blitt redusert i mer enn 50 elver i
Sør-Norge, og figur 13.1 viser geografisk beliggenhet av 25 elver hvor laksebestandene ble vurdert
som tapt pr. 1990 (Larsen & Hesthagen, 2004).
For å motvirke effekten av sur nedbør ble satt i gang et stort prosjekt (Kalkingsprosjektet) hvor
hensikten blant annet var å utvikle metoder for å motvirke effekten av sur nedbør, og derved åpne
mulighetene for å reetablere utryddede eller sterkt skadde laksebestander. Resultatene fra dette
prosjektet ble svært viktige for den praktiske kalkingen av vassdrag og for å reetablere laksebestander
som var gått tapt (e.g. Baalsrud et al., 1985), og det ble satt i gang kalking i 22 av disse vassdragene. I
tillegg til dette ble det satt i gang et prosjekt med formål å gjennomføre en genetisk og
veterinærmessig forsvarlig kultivering av laksen i flere av disse vassdragene, og sikre en vitenskapelig
basert kunnskapsoppfølging av reetableringen gjennom FoU-aktivitet (Haraldstad & Hesthagen,
2003). Figur 13.2 viser geografisk beliggenhet av laksevassdrag som kalkes i dag.
En nylig publisert rapport (Larsen & Hesthagen, 2004) oppsummerer bestandsutviklingen i 14 kalkede
vassdrag i Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland i perioden 1991-2003. I halvparten av disse
vassdragene var laksen utdødd, mens det var sterkt reduserte bestander i de andre. Larsen &
Hesthagen (2004) konkluderer med at det nå er vellykket gyting av laks i alle de kalkede vassdragene
hvor bestandene tidligere var tapt. Laksyngel finnes nå på nesten hele lakseførende strekning i de
berørte vassdrag og antallet er femdoblet i løpet av det første tiåret etter kalking. Samtidig har antall
eldre laksunger firedoblet seg.
Den økte ungfiskproduksjonen har resultert i en betydelig økning av fangstene av voksen laks i de
berørte elvene, fra mindre enn 2 tonn i første halvdel av 1980 tallet til 35-40 tonn i dette århundre
(Larsen & Hesthagen 2004). Dette utgjør ca. 10 % av elvefangsten av laks i Norge og dokumenterer at
reetableringen har fungert meget bra. Det forventes en ytterligere økning av mengden laks de
kommende år, da flere av laksebestandene i de kalkede lakseelvene ikke er fullstendig reetablert.
I FoU-sammenheng har det de siste årene vært fokusert på om smoltkvaliten er tilfredstillende i
kalkede laksevassdrag. Det har vært gjennomført studier som viser redusert sjøoverlevelse dersom
smolten har blitt utsatt for en suboptimal vannkvalitet en periode før utvandring. I flere kalkede
vassdrag har det vært et misforhold mellom ungfiskproduksjon og tilbakevandring av voksen fisk, og
nå er det satt i gang et større prosjekt for å se nærmere på årsakssammenhengene.
41