Last ned

1 Innledning
I hele sitt utbredelsesområde gikk laksen sterkt tilbake i 1980 og 1990 årene. Dette var også tilfelle
med norske laksebestander, men nedgangen var ikke så betydelig som for eksempel i Skottland, Irland
og Canada. Det er mange faktorer som kan ha bidratt til denne nedgangen i laksebestandene
internasjonalt, de kan være av naturlig art, eller de kan være resultat av menneskelig aktivitet. De siste
årene har laksebestandene i Norge tatt seg noe opp igjen, men i 2004 var bestandene igjen nede på
samme lave nivå som på 1990 tallet. I 2005 var det igjen en oppgang i laksebestandene, men
bestandene er fortsatt lavere enn i 1980 årene. I Norge er de viktigste årsakene til nedgang i
enkeltbestander lokale problemer som forurensing (spesielt forsuring), men kalkingsprogrammene og
redusert svovel i nedbøren de senere år har bidratt til at laksen har blitt reetablert i vassdrag hvor den
tidligere var utryddet. Videre har effekter av parasitten Gyrodactylus salaris, samt forskjellige inngrep
i vassdrag ført til nedsatt smoltproduksjon. Et symposium arrangert av ICES og NASCO i Bergen
høsten 2005 (Hansen & Windsor, 2006) dokumenterte flere negative effekter av akvakulturvirksomhet
på villaksen, hvor for eksempel lakselus lokalt kan øke dødeligheten av laks i sjøen. Det er
også påvist at innblanding av rømt oppdrettslaks kan medføre forandringer i den ville laksens genetikk
og som et resultat av dette redusere laksens levedyktighet i naturen (fitness). Noen laksebestander kan
også ha vært for hardt fisket på, slik at det ikke har vært nok gytefisk til å gi en bærekraftig
reproduksjon.
For å følge med i situasjonen for laksen over tid benytter forvaltningen en rekke informasjonskilder:
Resultater fra overvåkningsprosjekter av forskjellig karakter, enkeltstående undersøkelser og
utredninger, fangststatistikken og kategorisystemet (inndelingen av laksevassdragene i tilstandskategorier).
I denne rapporten er sentrale deler av denne informasjonen framstilt samlet sammen med
faglige vurderinger og kommentarer. Rapporten inneholder bl.a. resultater fra en del langtidsserier
som rapporteres til Det internasjonale havforskningsråd (ICES).
2 Fiske etter laks i 2006
Kilenot og krokgarn er i bruk i sjøfisket i Norge, men innsatsen har gått betydelig tilbake. Fangsten
av laks i Norge i 2006 var på samme nivå som i 2005, totalt ble det rapportert fanget 265 148 laks
hvorav om lag 221 000 var villfisk. Tana var i 2006 tilbake som den elva hvor det ble fanget mest
laks målt både i antall og i vekt. I sjøfisket var fangst pr. redskapsdøgn litt lavere for smålaksen i
2006 sammenlignet med 2005, mens det for mellomlaks var den høyeste verdien i tidsserien for
kilenot og blant de høyeste for krokgarn. For storlaks var fangst pr. redskapsdøgn blant de høyeste
som har blitt registrert i perioden 1998-2006 for både kilenot og krokgarn.
2.1 Redskap og innsats
Det er i dag kun to typer bundne redskaper i bruk i sjølaksefisket, nemlig kilenot og krokgarn. Før
1989 var også drivgarn et viktig redskap, men på grunn av en lang og kontinuerlig nedgang i innsig av
laks til Norge, ble dette redskapet forbudt fra og med 1989-sesongen. Det ble også gjennomført noen
betydelige reguleringer av laksefisket fra og med 1997-sesongen. Den viktigste av disse var forbudet
mot bruk av krokgarn fra Rogaland til Troms. I 1998 ble fiskesesongen for kilenøter kortet ned med to
uker på Vestlandet i forkant av sesongen. Hensikten med dette var å redusere fisketrykket på storlaks.
I 2003 ble bruk av krokgarn forbudt langs hele kysten bortsett fra i Finnmark. Generelt har det i
perioden 1980-2006 vært en betydelig nedgang i innsats i sjøfisket (figur 2.1 og figur 2.2). I 1980 var
det drøyt 25000 drivgarn i bruk. Dessuten var det registrert omtrent 2100 kilenøter og omtrent 4900
krokgarn. I 2006 var det 1283 kilenøter og 685 krokgarn i bruk, en ytterligere nedgang for kilenot og
en liten økning for krokgarn i forhold til foregående år.
5