9 - Norsk Lokomotivmannsforbund

Stolkilen for første gangAv lokomotivfører Jørgen SundtEtter alle artiklene som har stått om Stolkilen i LMT de siste årene, var det med enviss forventning vi første helgen i september parkerte bilen «i en slak venstresvingca. 300 meter tilbake fra Prestebukta» som veibeskrivelsen lød dersom man ønsketå gå stien fram til hyttene. Bilen var forøvrig imponerende fullpakket til tross for atvi bare skulle ha to overnattinger. Gå stien måtte vi, ettersom vi hadde drøyd tilsamme morgen med å bestille taxibåt. Da var den fullbooket, men vi fikk en god beskrivelseav stien og mulighet for å hente jolle på hytta og deretter hente bagasjen iPrestebukta. Dette skulle gå greit!Det ble fort klart at å forsere den stienmed noe mer enn en lett sekk på ryggenville være en dårlig start på helgen.Kraftig regnvær tidligere på dagenhadde også gjort om stien til et elveleie.Mor og minstemann snudde etter100 meter og tok bilen ned til bryggeni Prestebukta, mens far og datter satsetpå å finne riktig sti fram til hyttene oghente en jolle der. Som sagt så gjort ogetter å ha valgt riktig i mange sti-deler(hadde jeg levert en lottokupong påden flaksen, hadde jeg vært en rikmann i dag..) fant vi Stolkilen påførste forsøk. En lynrask rekognoseringi hytta, og vi gledet oss til å viseden til de andre. Dette så bra ut!Riktig jolle ble funnet, motoren startetgreit og vi la i vei, men hvor?Navigasjon i ukjent farvann når detbegynner å mørkne er ikke noe særlig,men så lenge man ikke ser Sydkorseter man i hvert fall på riktig halvkule.Stedsansen vår slo ikke feil dennegangen heller, så etter en stund var vialle fire samlet i hytte nr 2. Hytteneinneholder alle fasiliteter, og det varkanskje særlig breiskjerm-TV'en medDisney-channel som fikk neste generasjontil å føle seg ordentlig på ferie.Det finnes ikke dårlig vær...Stolkilen er et bra sted å debutere som kaptein på egenskute.24LOKOMOTIVMANDS TIDENDE NR. 9-2009