Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

enn svar: hva er det ved verket som gjør at det fortjener én
eller flere slike rosende karakteristikker? Hvorfor er verket
interessant og velskrevet? Den kritiker som klarer å rose på
presist, innsiktsfullt og lesverdig vis, utfører etter min mening
en bragd. For, ja, det er mulig å skrive godt uten rødt blekk,
men det er vanskeligere enn med.
Det er kanskje unødvendig å understreke det, men selvsagt
ønsker jeg ikke at kulturprodukter skal roses i tide og utide.
Overflatisk (og gru, strategisk) smisk vil vi ha oss frabedt. En
heiagjeng av et begeistret kritikerkorps – det skulle tatt seg
ut! En kritiker skal være tro mot sin egen oppfatning av verket.
Men om man altså mener verket gjennomgående har flere
sterke enn svake sider, så ønsker jeg meg kritikere som har
et utviklet vokabular for hvorfor. Slike pekepinner på hva en
skarp leser oppfatter som bra, kan være en sterk motivasjon
i arbeidet videre for den/dem som står bak verket.
Selvsagt kan også kritikk som primært poengterer
svakheter, være produktiv. Den trenger ikke føre til avvisning
og såret forfengelighet (selv om den ofte gjør det).
Et av litteraturprofessor Erik Bjerck Hagens krav til «den
perfekte litteraturkritikerv» er at hun «vet at forfattere kan
lide stor personlig skade dersom de utsettes for feilinformasjon,
grove usakligheter eller utilbørlig nedlatenhet». En
framheving av svakheter er selvsagt ikke mindre krevende
for den kritiserte om den oppleves intelligent, velformulert,
velbegrunnet. Men hvis kritikeren makter å rettferdiggjøre