Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

ske lenge. De siste ti–femten årene er det imidlertid verken
kunstnerne eller kunstkritikerne som har hatt tingene på sin
side. Ei heller kuratorene, kunsthallene eller museene. Dette
har snarere vært de store, private kunstsamlernes periode.
De som for noen tiår siden hadde det med å komme diltende
etter. Og selv om de fleste har et ord med i laget er det i
realiteten kunstsamlerne som har bestemt hvem som er vår
tids «største» kunstnere. Jeff Koons og Damien Hirst for å
nevne to slående eksempler. At mange kunstkritikere har
vært av en ganske annen oppfatning, har hatt liten virkning
på resultatet. Den store oppslutningen om kunstmesser som
Basel Art Fair og Frieze hører til dette bildet, arrangementer
som – kunstkritisk sett – er ganske jævlige og kyniske. Nå
skal visstnok messen i Miami være det aller hippeste, en by
som ikke akkurat har bidratt til kunstens utvikling de siste
ti–femten årene. Om den har bidratt med noe til kunsten i
det hele tatt.
Fra mitt ståsted var situasjonen ganske annerledes rundt
1990. I Norden kunne for eksempel kritikere som Daniel
Birnbaum, John Peter Nilsson, Ina Blom og Gertrud Sandqvist
peke og fremheve kunstnere og verk på en måte som gjorde
at man så seg best tjent med å se nærmere på hva de
faktisk pekte på. Slik er det ikke nå. Men fortvil ikke, det
er håp å skue i horisonten. Ting tyder på at det igjen er
endringer i gjære ute på sletten og det skulle ikke forundre
meg om nettopp kunstkritikeren går bedre tider i møte. En