Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

us, men det var nok som eksekutører de ble kjent, det var
som teaterverdenens dommere og bødler i ett de utførte
gjerningene sine.
Teaterfolk leste disse kritikkene med skrekkblandet fryd
– fryd over formuleringer og karakteristikker av kolleger
og rivaler, og over at de ikke gikk ut over en selv denne
gangen, og i frykt for selv å være offer neste gang.
Men de er der ikke lenger, disse pennene: Bødtker,
Skavlan, Eidem, Pierstorff og Døcker (han i Bergens Tidende
– han som var ekstra slem). Formuleringer om at så deiste
det inn så og så mange tonn med daukjøtt på scenen, står
ikke på trykk lenger.
Teateranmeldelser er mer nøkterne i formen, mer saklige
på en måte, og anmelderne har mye mindre plass å
boltre seg på. Den norske (og danske) tradisjonen med å
ha tegnere til å forevige premieren (dvs. de satt som oftest
og tegnet på generalprøven) er vel også historie. Det skjer
en sjelden gang at Arne Nøst illustrerer en anmeldelse i
Dagbladet. Nå blir han sjef i Stavanger, og da forsvinner
tradisjonen kanskje helt.
Det at anmeldelsene ikke lenger er like nådeløse, like
utspekulert ondskapsfulle, burde vel glede oss. Vi teaterfolk
følte oss mang en gang tråkka på når kritikere rammet oss
der det gjorde aller vondest, og protesterte mang en gang
høylytt på det.
Men det vi frykter nå, er at vi er i ferd med å få for liten