Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

En leder i Kritikerlaget har skrevet: «Kunsten får liv gjennom
den offentlige debatten om den.» Og alle burde i samme
sekund som det var sagt reise seg og si ja og at omtrent
sånn er det og nikke! For dette er kjernen, tenker jeg. Selv
om jeg ville ha vridd ørlite grann på det og sagt: «Kunsten
blir synlig gjennom kritikken av den og får slik en mulighet
til å bli en del av den offentlige debatten!»
Ved å skrive om kritikeren (legg merke til at jeg nå har
begynt å bruke ordet kritiker, og positivt ladet) begynner
jeg å skrive om den offentlige samtalen, det vil si: om kritikeren
som tilrettelegger for den offentlige samtalen. Det
kan ikke være feil.
Jeg syns at anmelderen er ok. Anmelderen lager en brukerveiledning
til folk som har lyst til å lese. Anmelderen hjelper
folk til å orientere seg. Anmelderen tar innimellom feil, og
det er greit. En forfatter tar også feil. Forfatteren trenger
anmelderen, og noen ganger må forfatteren la være å lese
anmeldelsen, om forfatteren har sin mentale helse for øye.
Men det er ok. Og kritikeren? Jeg vil legge kritikeren oppå
anmelderen og forsøke å gjøre dem til ett. Kritikeren er
nemlig den delen av kritikeren som har samfunnsoppdraget:
Ved å gjøre forfatterens verk tilgjengelig for den offentlige
samtalen gjennom sin fortolkning og synliggjøring av det,
gir kritikken den offentlige samtalen en dimensjon den ikke
53