Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

are lineært – altså ikke bare om arvefølgen via Boulez
bakover gjennom Schönberg og til Bach og bak der igjen.
I vår tid synes jeg vi skal anerkjenne at det er legitimt
også å lytte på tvers. En lateral innfallsvinkel til musikk er
mer som David Toop i Ocean of Sound – som flyter fritt fra
Debussy til tekno-musikk og oppdager forbindelser. Det er
subjektivt, men relevant. Forbindelsene mellom lydinntrykkene
skapes der i ditt eget øre i det ene øyeblikket. Og
av din egen musikalske hukommelse.
Hvor ble det av komponisten som kritiker?
– Vi har jo hatt en tradisjon fra Pauline Hall via Finn
Mortensen til Magne Hegdal. I de siste åra vi hatt en
gjeng unge modernister som har dukket opp til overflaten
i Morgenbladet med mellomrom. De trenger for mye plass
for å få sagt sitt, tror jeg. Og de er vel fornøyd med å
si det til hverandre. Kanskje noen kan vie dem en ny, kul
svart-hvitt film a la Reprise.
Er den store kritikerens tid forbi?
– Dette er jeg ambivalent til. Du tenker på den eneveldige
kritikeren som alle hater, men likevel håper å kunne sitere
et anerkjennende ord fra. Jeg tar meg selv i å ønske meg
dette sitatet. Men hva skal vi egentlig med skolemestere?
Jeg foretrekker nok kritikeren som gir næring til en interessant
diskurs.