Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

For noen år siden fikk jeg et godt spørsmål om kritikk
av en smart dame. Hun lurte på hva som egentlig
var en kritikers våte drøm; var det å oppdage et
mesterverk ingen andre hadde lagt merke til, var det begeistringen
over å få anledning til å formidle kunst til en
allment opplyst offentlighet, var det medieteknisk berømmelse,
narsissisme, elitistisk glede over å slakte et mislykka
kunstverk, gode nok honorarer til å kunne leve av å lese
bøker eller hva var det?
På den tida, og i den tilstanden jeg var i da jeg fikk spørsmålet,
innbiller jeg meg at jeg kunne ha svart at en kritikers
våte drøm var å pipe Mads Larsen – han med romanen
Pornopung – i rumpa til han slutta å skrive dårlige bøker.
Noe jeg aldri ville ha skrevet offentlig og selvfølgelig nekta
for å ha sagt dersom noen konfronterte meg med det.
Men jeg har fortsatt å tenke på det spørsmålet, ikke minst
i de fire årene jeg var leder i Norsk kritikerlag. For hva er
egentlig kritikernes våte drøm? På kritikerlagets årsmøte
er det lett å tenke at det nettopp ville være anerkjennelse
for kritikkens viktige funksjon i offentligheten, honorarer som
gjorde det mulig å leve som kritiker eller den solide vurderingen
av samtida som krystalliserer seg i høythengende
kritikerpriser og skjellsettende debatter og seminarer. Det er
liksom slik det skal være når vi snakker på vegne av en hel
91