Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

dårlig anmeldelse skaper irritasjon, og sitter lenger i. Men
ikke lenger enn at den er glemt når man er i gang med et
nytt arbeid. (Jeg tror kunstnere må være verdens mest overbærende
rase; de burde anvendes som fredsmeglere.)
Anmelderne er altså ikke der for de utøvendes skyld.
Hvem er de der for da? For publikums skyld, får vi anta.
Og publikum leser, og forvirres, om de leser flere aviser.
Hva skal de tro? De bastante beskrivelsene gir sjelden rom
for tvil, eller det faktum at publikum alltid opplever en
forestilling forskjellig ut fra erfaringer, kunstsyn, følelsesregister,
særinteresser eller politisk overbevisning for den
saks skyld. Og hvilken anmelder kan de stole på, når de
gjentatte ganger erfarer at deres egen opplevelse ikke
stemmer med det anmelderen sier – enten det nå går i
positiv eller negativ retning?
Personlig må jeg si at jeg på generelt grunnlag oftere er
uenig enn enig med de ulike anmelderne. Jeg syns mange
ganger de er uten evne til å se. Se hvilke valg som er gjort,
og forholde seg til dette når de skal gi en vurdering videre
til andre. Ethvert valg er gjort av en spesiell grunn, og
konsekvensene av disse valgene vil selvfølgelig oppleves
forskjellig. Det er mange valg vedrørende ulike forestillinger
jeg ikke liker, og jeg pleier da ganske raskt å forlate teatret.
Det kan av åpenbare grunner ikke en teateranmelder gjøre,
og her starter kravet til den enkeltes profesjonalitet. Det