Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

Ikke heller dreier det seg om medieteknisk berømmelse. Jeg
tror ikke det. Til tross for at enkelte av oss gjør alt vi blir bedt
om å gjøre for å komme på TV. Vi sier det i hvert fall ikke
høyt. Vi følger selvfølgelig med på hvor ofte Kritikerlaget
dukker opp i mediene – det er viktig at vi syns – men vi
følger med på en diskret måte og forsøker etter beste evne
å tilpasse våre arrangementer og pressemeldinger etter
medienes behov. Den som ikke finnes i mediene, finnes jo
ikke. De kan være glad vi ikke alltid sier det som det er. Vi
forakter medienes misbruk av kulturpolitisk makt, ryster på
hodet over deres sensasjonslyst og ler av hvor lett det er å
manipulere dem, de gangene vi gidder å gjøre det.
Nei, jeg tror kritikerens våte drøm dreier seg om noe helt
annet; nemlig om berøringer som varer. Jeg skal forsøke å
forklare hva jeg mener med et eksempel.
For hundre og ett år siden, ga forlaget H. Aschehoug &
Co ut Sigrid Undsets debutroman Fru Marta Oulie. De 128
sidene med dagboknedtegnelser dekker en periode på
drøyt to år, fra 26. mars til 20. august 1902, fra første
nyttårsdag til 12. april 1903, og til slutt noen løse blader
fra juli 1904. Det er Marta Oulie, tidligere Marta Benneche,
som skriver dagboken. Hun er av embetsmannsslekt,
er student og presenterer seg selv som en moderne kvinne
fra Kristiania. I dagboka griper Marta usentimentalt tilbake