Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

derfor, eller i alle fall også derfor, man skriver. Stemmer
dette, er det klart at kritikerne har krevende oppgaver de
nesten umulig kan lykkes med, i alle fall om vi skal legge
forfatterens vurdering av kritikeren og kritikken til grunn.
Men så er forfatteren bare én av svært mange som kritikeren
henvender seg til, og kanskje ikke den viktigste personen –
for kritikeren. For Orwells utsagn gjelder selvsagt også for
kritikere. De er jo også seriøse skribenter, med sine motiver.
Noen vil kanskje hevde at uttalelsen gjelder vel så mye for
den gruppen skribenter som også har litterær og sosial
selvtillit nok til å bedømme andres verk offentlig. Klisjeen
om kritikere blant forfattere er jo slik: et svin, en sjarlatan,
en posør, en som aldri ville klart å skape et velansett verk
selv. Kritikere er parasitter på forfatternes åndsverk.
Men stemmer forfatterklisjeen om kritikeren? Mange kritikere
har synliggjort sine kunnskaper og talenter gjennom eget
forfatterskap, eller ved å bygge sitt ethos ved andre bidrag
til offentligheten. Noen kjennetegn ved «drømmekritikeren»
– i alle fall med utsiktspunkt fra redaktørstolen i Prosa, er en
person med solid kunnskap, velutviklet kvalitetssans basert
på utstrakt lesning, historisk og samtidig kjennskap til den
aktuelle sjangerens særlige sider, breddekunnskap om andre
bøker på (fag)feltet og dybdekunnskap om selve emnet
som det skrives om. Hun bør også kjenne forfatterskapet for
øvrig – sakprosakritikk blir altfor sjelden forsøkt satt inn i en
sammenheng av forfatterens øvrige utgivelser, slik det er mer