Norsk kritikerlag 10 år - Kritikerlaget

Om en engstelig disiplin
O
m ikke noe annet skjer, kan jeg i alle fall regne med
følgende: I løpet av et tidsrom på 12 måneder
kommer jeg til å a) få x antall henvendelser fra
journalister som vil vite om et eller annet fenomen er kunst
eller ikke, og b) motta minst to invitasjoner til debatt om
kritikkens status i dag. Disse to typene begivenheter har i
utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre. Men på
grunn av de jevnlige repetisjonene har jeg likevel begynt
å assosiere dem med hverandre, slik man kan assosiere
ting som er drevet av samme logikk. Spørsmålet om hvorvidt
noe er eller ikke er kunst, er for eksempel knapt en
nøytral undersøkelse av et objekt eller kategori. Det er et
spørsmål som fremfor alt handler om legitimitet, og bunner
som regel i en engstelig eller skadefro hypotese om at
urettmessigheter, såkalte «overskridelser», har funnet sted
i kunstens navn. Og de mange kritikkdebattene fremstår
på lignende vis som legitimitetsdebatter – en slags rituell
selvpisking innenfor en disiplin der utøverne åpenbart har
et konstant behov for å stille spørsmål ved det rettmessige
ved egen virksomhet.
Det er ikke vanskelig å føre disse ritualene tilbake til kritikerens
på én og samme tid overvurderte og undervurderte
status – opphøyd kulturanalytiker eller kulturpolitisk maktbastion
den ene dagen, en snylter på andres mer genuine
3