HIGH END 2010 - Fidelity
HIGH END 2010 - Fidelity
HIGH END 2010 - Fidelity
- TAGS
- fidelity
- audiofidelity.no
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
3 3 3<br />
Aaron XX 20th Anniversary Limited Editon 2-kanal stereo integrert forsterker:<br />
24<br />
kurat vanlig i 1989!<br />
Alt i alt finner vi 6 innganger (alle<br />
analoge) på linjenivå, alle via RCA.<br />
Aaron er også tilgodesett med to sett<br />
analoge utganger fra forforsterkerdelen,<br />
slik at den kan benyttes for<br />
bi-amping eller mate en subwoofer/<br />
ekstern effektforsterker(e). Aaron har<br />
forøvrig både en tre- og en tokanals<br />
sådan blandt sin produktportefølje.<br />
Enkle sett høyttalerutganger av god<br />
kvalitet som kan ta imot både bananplugg,<br />
spade eller vanlig avisolert kabel<br />
er heller ingen overraskelse. Ellers bare<br />
en standard IEC-nettbrønn, og that’s<br />
it. Altså ingen nettbryter, og man må<br />
koble fra nettkabelen dersom man<br />
ønsker å slå Aaron XX helt av. Å sette<br />
den i standby kan man kun gjøre ved<br />
et lett trykk på volumrattet, eller via<br />
en like enkel operasjon på den lekre<br />
og kompakte fjernkontrollen av solid<br />
aluminiumsutførelse.<br />
Man behøver ikke være spesielt hardt<br />
angrepet av parkinsons syndrom eller<br />
av andre årsaker slite med finmotorikken<br />
før man risikerer kortslutninger, så<br />
derfor anbefales på det mest innstendige<br />
å koble til alt av signal- og høyttalerkabler<br />
før man tilslutter nettstrøm.<br />
Dette er spesielt viktig med Aaron XX,<br />
fordi den er konstruert helt uten noen<br />
form for sikrings- eller ’slow start’ kretser.<br />
Av denne grunn hører man derfor<br />
et tydelig knepp over høyttalerne når<br />
man slår den av eller på.<br />
Aaron XX har et lettfattelig brukergrensesnitt,<br />
hvor man ved å trykke på<br />
kildevelgerhjulet får opp en oversiktlig<br />
undermeny. Via denne kan man blandt<br />
annet justere hver enkelt inngangs nivå<br />
med inntil 6dB, slik at alle programkildene<br />
kan spille på samme utgangsnivå.<br />
Volumjusteringen under lytting foregår<br />
i trinn på 3dB for de laveste nivåene,<br />
altså fra «mute» ved -60dB til -36dB.<br />
Deretter i 2dB fra -34dB til -12dB. og fra<br />
-11dB til full pupp med 1dB.<br />
Forsterkeren gir ellers et generelt solid<br />
og godt inntrykk hva både håndverk<br />
og finish angår, teknisk så vel som byggemessig,<br />
uten å virke direkte ekstrem i<br />
bruken av edlere metaller, slik tilfelle er<br />
med den nærmere dobbelt så dyre Marantz<br />
KI Pearl, testet for et par utgaver<br />
tilbake. Men det utførte håndverk later<br />
til å være totalt kompromissløst.<br />
Aaron XX er konstruert etter et prinsipp<br />
med DC-koblet fire trinns klasse<br />
A/B krets med lav global feedback. Den<br />
tekniske topografien virker ryddig og<br />
oversiktlig, og det er lagt spesielt vekt<br />
på å holde alle signalveier så korte som<br />
overhode mulig. Strømforsyningen<br />
er bygget rundt en veldimensjonert<br />
ringkjernetrafo og fire voksne kondensatorer.<br />
Konstruktøren er usedvanlig<br />
gjerrig på teknisk informasjon, og<br />
oppgir overhode ingen nærmere spesifikasjoner<br />
eller andre opplysninger om<br />
de ulike komponenter, og det er derfor<br />
vanskelig å si noe helt konkret om de<br />
ulike verdier og kapasitet. Ikke et ord<br />
hverken om frekvensrekkevidde, forvrengning<br />
eller impedans. Ikke en gang<br />
de fysiske dimensjoner er nevnt med<br />
ett eneste ord i brukermanualen eller<br />
på hjemmesiden. Min privatete tommestokk<br />
konkluderer med ganske så<br />
sedvanlige 440 x 342 x 109 millimeter<br />
(BxDxH). Da er ikke utgangsterminaler<br />
eller funksjonsknapper tatt med. Vekt?<br />
Rundt 10 kg?<br />
Det absolutt eneste som oppgis av<br />
spesifikasjoner fra produsenten, er at<br />
Aaron XX vil kunne yte opptil 80 Watt<br />
i begge kanaler ved en last på 8 Ohm<br />
og vil kunne øke ytelsen til henholdsvis<br />
140W/200W dersom motstanden sier<br />
4 Ohm/2 Ohm. Dermed burde det ikke<br />
være noe stort problem å finne et passende<br />
sett høyttalere som enkelt vil la<br />
seg drive av denne forsterkeren.<br />
NATT oG DAG<br />
At hjemmeelektronikk trenger et<br />
minimum av generell komponentinnbrenning<br />
og oppvarming før de når sitt<br />
fulle potensiale er ingen hemmelighet,<br />
men sjelden har jeg hørt så signifikant<br />
forskjell i løpet av så kort tid som<br />
tilfellet Aaron XX. Forsterkeren ble<br />
hentet mer eller mindre fabrikkny og<br />
rett fra fotosesjon hos redaktøren tidlig<br />
en morgen etter inntektsbringende<br />
nattvakt i sivil, deretter hjembragt og<br />
umiddelbart koblet opp i referanseanlegget<br />
for å komme igang med oven<br />
nevnte prosedyrer. Helt umiddelbart låt<br />
det temmelig uryddig, lukket og med<br />
mye gniss og fnitter i presensområdet.<br />
Selv pianoet til Enrico Pieranunzi i<br />
Mads Vinding Trios «The Kingdom»<br />
låt uvanlig glansløst, med fullt av filt<br />
på hammerne. Greit nok, EmmLabs ble<br />
kommandert til full repetisjonsmodus<br />
før undertegnede selv rutinemessig satt<br />
seg i stevne med alle turnusarbeidendes<br />
skytshelgen Imovane.<br />
Omtrent åtte timer senere var det<br />
meste veldig annerledes, hvor lydbildet<br />
hadde åpnet seg som en vårblomst<br />
i mai, og alt virket plutselig meget<br />
lovende. En ukes tid med ytterligere<br />
innspilling, og Aaron var klar for mer<br />
kritisk evaluering.<br />
Det generelle førsteinntrykket (etter<br />
innbrenning) oppleves som inviterende<br />
på grensen til ren, fysisk flørt, hvor<br />
lytteren blir eksponert for et særdeles<br />
åpen og transparent mellomtone med<br />
relativt nøytral klangbalanse, kanskje<br />
med ørsmå tendenser lutende over<br />
mot den lett slanke siden, dog fortsatt<br />
gjengitt med en upåklagelig stofflighet<br />
og tekstur. Tidvis savnes kanskje<br />
litt tyngde i grunntonen for å få det<br />
rette fundamentet i stykker med voldsom<br />
makrodynamikk som Coplands<br />
«An Outdoor Overture» med Pacific<br />
Symphony Orchestra på Reference<br />
Recordings. Paukene og kontrabassen<br />
er absolutt tilstede, men volumet må<br />
skrus temmelig høyt opp før jeg virkelig<br />
kjenner trykket fra rytmeseksjonen<br />
mot kroppen, for å få en mest mulig<br />
realistisk opplevelse av et stort orkester<br />
som spiller det remmer og tøy kan<br />
holde. Man kan jo alltids flytte høyttalerne<br />
litt nærmere bak- eller sidevegg,<br />
men dette reduserer gjerne opplevelsen<br />
av holografi og dybdefølelse, samtidig<br />
som man fort også risikerer en mindre<br />
presis artikulasjon i de dypeste<br />
oktavene.<br />
Ellers merker jeg meg umiddelbart<br />
at dette er en forsterker som spiller<br />
gullende rent hele veien, med en<br />
tiltrekkende glans og bestemt sting og<br />
klang i alt av bjeller, klokker, vibrafoner,<br />
cymbaler og alt som smaker av<br />
metall. På den annen side kan det vel<br />
neppe herske noen tvil om at det finnes<br />
forsterkere med en noe mer utstrakt<br />
diskant, uten at Aaron virker direkte<br />
lukket i toppen. Egentlig låter det helt<br />
fint der og da, og man savner igrunnen<br />
hverken luft eller definisjon. Men<br />
det skal dog nevnes at jeg ikke hadde<br />
store problemer med å detektere klare<br />
forskjeller på nettopp dette området<br />
mellom Aaron og et (ganske mange<br />
ganger dyrere) pre/power oppsett bestående<br />
av Conrad-Johnson CT6 og Edge<br />
G6 som ble koblet opp umiddelbart etter<br />
Aarons gjesteopptreden. Jeg trenger<br />
neppe å fortelle i hvem sin favør.
Change language