HIGH END 2010 - Fidelity

3 3 3
52
Musikkomtaler:
AV JAN MyRVoLD
Skeive skiver
JoHNNy DoWD
Wake Up The Snakes (MRCD312)
Helt samtidig som konflikten raser og streiken i vår hjemlige
transportbransje trappes opp, er Johnny Dowd passelig/ironisk
nok på en aldri så ørliten europaturne. Ironisk, fordi han faktisk
eier og driver sitt eget transportbyrå over i hjemstaten New York,
og det er hovedsaklig denne geskjeften som gir ham brød på
bordet. Passelig, fordi han nettopp har sluppet sitt nyeste album
«Wake Up The Snakes», og igjen tilbake på det lille men meget
kvalitetsbevisste entusiastselskapet Munich Records etter at de tre
foregående ble utgitt på Koch Records. Forøvrig har undertegnede
avtalt et eksklusivt intervjumøte (med innlagt turneavslutningskonsert
på ærverdige The Borderline) med Dowd og gjengen
i London dagen etter at bladet du nå holder i hånden gikk i trykken.
Leserne er herved advart mot sterke scener i neste nummer.
Med dette albumet fortsetter Johnny Dowd å trekke lytteren
inn i sitt merkverdige, småskumle miks av vindskeiv americana,
garasjerock, og swamp blues, det hele tidvis utspedd med
vekselvis stakkato eller sugende ferniss av et utpint farfisa-orgel.
Tekstene er som vanlig lett bisarre dykk under den hollywoodvennlige
overflaten av det virkelige liv, hvor det aldri skjønnmales.
Johnny Dowd lar sjelden en anledning gå fra seg til å minne
oss om hvordan det egentlig står til, hele tiden dog med et hint
av humor. Beksvart sådan. Den mest treffende beskrivelsen av
Johnny Dowd jeg kommer på er «hvis Willie Nelson var Dr Jekyll,
ville Mr Hyde vært Johnny Dowd», uten at jeg i farten husker
hvem som sa det.
Dowds musikalske uttrykk har såvisst sitt egne og lett gjenkjennelige
sound, der han altså befinner seg i et definitivt «alternativt»
countrylandskap, med sterke innslag av de mørkeste
blåtoner, surf og tivolimusikk. Dowds gitarsoli legger fortsatt ut
THE DEAD WEATHER
Sea of Cowards ( Third Man/Warner 936249665-2)
Bare måneder etter den meget fornøyelige
«Horehound» er Jack White
og kompisene i The Dead Weather
tilbake med et nytt album, «Sea of
Cowards». Smaker jo nesten sekstitallet
av sånt noe, og smaken av gode
gamle dager blir ikke noe flauere av
at spilletiden holdes nede på rundt
trettifem minutter. Det skyldes nok
neppe låtskrivertørke, men heller det
at man da som i de nevnte dager får
plass til alle låtene på en enkel 12’’
vinylskive. Man kan vel uansett ikke
beskylde Jack White for å være lat,
hvis man har alt han er involvert i i
mente. De andre ligger vel heller ikke
akkurat og drar seg dagen lang, der
de har sine virker blandt annet i The
Kills (Alison Mosshart), The Greenhorns
(Jack Lawrence) og Queens of
the Stone Age (Dean Fertita).
The Dead Weather fortsetter i
noenlunde samme spor som forrige
gang , hvor bluesbaserte gitarriff
og blytung rytmeseksjon er selve
grunnfjellet, ikke så veldig ulikt slik
Led Zeppelin gjorde det på eeeeh....
sekstitallet? Bare
med den forskjellen
at The Dead
Weather blander
inn meget smakfulle
elementer av
elektronika, som
igjen er med på å
gi det hele et lett
svaiende lounge-preg,
like passende for svett clubbing som
et vorspiel full av forventninger.
Dette albumet har fått en strammere
regi enn forgjengeren, og
fremstår som mer ensrettet og mindre
sprikende i uttrykket. Dette betyr
ikke det samme som ensformig, langt
ifra, men det blir en del repetisjoner,
om enn ikke i nærheten av Phillip
Glass’ nivå. Produksjonen er gjennomgående
god, med mange lekre detaljer,
ikke minst med sin meget distinkte
metalliske og tørre klang i cymbalene,
samtidig som klippingen holder det
hele i meget stramme tøyler som igjen
understreker et industrielt sound
hvor assosiasjonene går til Detroit
på de mest
uventede
og atonale
avstikkere,
hele tiden med et De
mørke strømningene fra tekstene forplanter
seg langt inn i produksjonslydbildet, og tidvis er dette
like seigt, suggererende og forurenset som strendene i Lousiana,
hvor essensen i denne musikken i utgangspunktet kommer fra -
og det helt uten BP’s hjelp.
Dowd – som aldri har deltatt i noen form for offisiell musikkundervisning
– synger med den stemmen vår påståtte skaper
gav ham, og kanskje nettopp derfor går han aldri av veien for å
gi noen stikk til bedehuskulturen og dens mange former for dobbelmoral.
Som en fin kontrast til Dowds tidvis direkte snerrende
eller snøvlete verbale utgytelser, bidrar også denne gang gjengens
feminine alibi Kim Sherwood-Caso med sin stadig sikrere duettvokal
(og gitar) på de fleste av låtene.
Dowd har selvsagt ikke de helt store budsjettene i ryggen til sine
innspillinger, men det låter hele tiden mer autentisk og hudløst
ekte enn det meste annet der ute. Skiva er spilt inn mer eller
mindre live i studio, og det hele i løpet av tre små dager. Lydbildet
er gjennomgående stort og luftig, ikke minst til å være en så vaskeekte
«indieproduksjon» som dette, og gjengen klarer å få mye
moro for pengene. Kanskje Ryan Zawels gjesteopptreden med sin
trombone på den svingende «Fat Joey Brown» er det aller største
høydepunktet blandt mange. Dødpunkt er det heller smått med.
Selv om det nok ikke er Johnny Dowds beste album til dags dato,
er denne skiva et must for både nye og gamle fans.
eller andre steder man
forventer å finne forvridd
metall. Lydtablået
er stort og flott, med et
spesielt imponerende dybdeperspektiv.
Jack White og Alison
Mosshart deler fortsatt
på vokalistjobben mellom
seg, og de tidvis kryptiske
og repeterende tekstlinjene
blir gjennomgående fremført med
et solid lag forvrengning. Like vel
unngår man ikke å legge merke til at
det faktisk er Mosshart som har den
fyldigste og mørkeste stemmeprakten
av de to. Mørk nok til å matche den
klart gotisk-inspirerte estetikk bandet
denne gangen omgir seg med.
Dette albumet er absolutt en
verdig oppfølger til debuten «Horehound»,
til og med et hakk mer gjennomført
og stilsikkert i mine ører.
Det er mye fint gitarspill å glede seg
over, der samspillet mellom White og
Fertita virkelig ser ut til å ha funnet
formen.