Drama Boreale - Åbo Akademi

forbundet med Viktor Sjklovskij i perioden ca. 1914-1930, Brechts episke teaterteori i
Tyskland som utvikles fra ca. 1928-1933 og britisk dramapedagogikk representert ved
Dorothy Heathcotes prosessdrama fra ca. 1968-1990-årene. Forskningsinteressen har
konsentrert seg om å identifisere, belyse, sammenligne og tolke anvendelser av
distansering innenfor disse tradisjonene. Et perspektiv er også Edward Bulloughs
estetiske teori fra 1912 om distanse som et prinsipp i all kunst og Daphna Ben-Chaims
oppfølging av dette i 1984 knyttet til teater 3 .
Jeg har i forskningsprosessen i stor grad interessert meg for å tolke tolkninger.
Aspirasjonen har da i større grad vært å få en dypere og grundigere forståelse for
fenomenet og grepet distansering, enn en forventning om å oppdage noe radikalt nytt
innenfor f.eks. Brecht-forskningen eller Sjklovsky-forskningen per se - skjønt jeg antar
at nettopp begrepsanalysen på nært hold, på tvers av de tre tradisjonene jeg primært har
interessert meg for, burde gi en del lesere noen perspektiver de ikke er kjent med fra før.
Særlig håper jeg at mine utdypninger av distansering kan tilføre dramapedagogikken noe
nytt. For selv om feltet ikke mangler referanser til innflytelse fra f.eks. Brecht - jeg har
for øvrig presentert de fleste av disse i en av artiklene som inngår i avhandlingen 4 -
fremstår mange slike referanser mer kursoriske enn preget av en anvendt poetikk eller
didaktikk utformet som dramapedagogisk praksis. Min intensjon har vært å vise med
større grundighet at og hvordan ulike sider ved distanseringsbegrepet kan identifiseres i
den prosessdramatradisjonen som Heathcote har bidratt til å utvikle, og at en større
bevissthet om betydningen av distansering kan berike denne genren, både kunstnerisk og
pedagogisk. Avhandlingen har således også et kartleggingsaspekt.
Jeg har gjennom prosjektet blitt opptatt av å utvide oppfatningen av distansering som
primært en Brechtsk fremmedgjøringsteknikk. Jeg er blitt interessert i å se andre nyanser
i begrepet, ikke minst dets pedagogiske underliggjøringspotensiale, som jeg skal vende
tilbake til om et øyeblikk. Først kan det være til hjelp å få markert som innholdsmessig
overblikk de tre vesentligste bruksområdene av distansering som avhandlingen drøfter,
nemlig distansering som: (a) estetisk prinsipp (principle) som bidrar til å konstituere
fiksjon, som (b) beskyttende distanse til et ømtålig emne som tas opp i spill eller det å
stille sitt spill til skue (protection), og som (c) et poetisk-didaktisk grep (device) som kan
skape noen kunstneriske og pedagogiske muligheter for påvirkning og læring. Jeg mener
avhandlingen får vist at distansering gjennom disse tre bruksområdene utgjør en
grunnkategori i prosessdrama, og ikke minst at distansering gir dramalæreren en poetiskdidaktisk
dimensjon til rådighet som kombinerer kunst og pedagogikk, og som kopler
teater og dramapedagogikk. Slik har distansering en tverrfaglig sammenbyggende
funksjon.
Særlig to dramapedagogiske pionérnavn dominerer i avhandlingen: Heathcote og Brecht.
(Og jeg mener å være med mine fulle fem når jeg kaller Brecht for en dramapedagog, for
hans lærestykkearbeide kan betraktes som et dramapedagogisk pionerarbeid med
kvaliteter som dagens dramapedagogikk fortsatt kan hente inspirasjon fra). Helt siden jeg
første gang ble kjent med Brecht har han fascinert meg - som dikter, dramatiker og
pedagog. Etter at jeg også ble kjent med Heathcotes arbeider, vokste det fram en
fornemmelse for at det kunne finnes noen interessante likhetspunkter mellom de måtene
disse to prøver å skape mening på gjennom dramaarbeid – på tross av stor avstand
mellom dem i tid, kultur og ideologi. Aspektet distansering ble altså valgt som et mulig
bindeledd, og deretter - etter inspirasjon fra lesninger av romantikere som Coleridge,
3 Se litteraturlisten for utvalgte referanser til Sjklovskij (1893-1984), Brecht (1898-1956),
Heathcote (1926-), Bullough (1880-1934) og Ben-Chaim (1954-).
4 Eriksson 2007.
12