Masteroppgave Ellen Haugerud.pdf - Universitetet i Stavanger

omsorgspersonen og barnet matcher sin atferd i en positiv interaksjon. Synkroniseringen vil
bidra til å regulere barnets oppmerksomhet, utvikle en gjensidig kommunikasjon og evne til
selvregulering. Den følelsesmessige utviklingen skjer gjennom kommunikasjon mellom det
autonome nervesystemet og resten av hjernen. Det autonome nervesystemet er sensitivt for
kontekstuell påvirkning. I følge Schore (2009) er barnet født med et medfødt læringssystem
som vil preges av tidligere erfaringer, og barnet vil gjennom samspill med omsorgspersonene
gradvis internalisere oppfattelse av seg selv. Har barnet en utrygg tilknytning til
omsorgspersonene vil det prege barnets nervesystem ved at tilknytningsmønsteret skaper
stressreaksjoner hos barnet. Det betyr at nervesystemet ikke kan utvikle seg i tilstrekkelig
grad og vil påvirke barnets personlighetsutvikling (Hart & Schwartz, 2009). Forstyrrede
tilknytningsmønster kan føre til at affektreguleringen vanskeliggjøres og kan være en fare for
senere psykiske forstyrrelser mener Schore (Hart & Schwartz, 2009). Tidlige
samspillerfaringer er selve grunnlaget for barnets personlighetsutvikling og evne til å regulere
sine følelser. Det danner også en infrastruktur som har betydning for barnets evne til å skape
og inngå i relasjon med andre.
2.2. Teori om relasjoner
”Children are only as competent as their context affords them to be” mener Pianta
(1999, s. 64) og understreker med dette utsagnet relasjoners betydning for barns utvikling og
kompetanse. Inge Bø (2000) mener at mennesker har en iboende trang til fellesskap og
tilhørighet og de sosiale relasjonene mennesket gjør skjer gjennom sosiale strukturer i dets
omgivelser. En relasjon kan beskrives som et forhold mellom personer som kan gjensidig
påvirke hverandre (Bø, 2000). Sosiale relasjoner kan betegnes som forhold til mennesker
individet samhandler ofte med. Man skiller ofte mellom relasjoner som er primære og
sekundære (Bø, 2000). Primærrelasjoner er de relasjonene som er preget av en viss intimitet
og nærhet, som relasjoner til foreldre, søsken og venner, de som kalles de signifikante andre.
Sekundærrelasjoner refererer til relasjoner man har til andre som fremstår som mer formelle
og fjerne (ibid).
Pianta (1999) mener at nøkkelen til gode samspill og læringsmuligheter er relasjoner. Har
barnet en utrygg tilknytning til sine omsorgspersoner vil det kunne utgjøre en risikofaktor for
sosio-emosjonelle vansker hos barn. I tillegg til relasjoner til primære omsorgspersoner mener
Pianta at samspill med signifikante andre, blant annet i skole og barnehage, har betydning for
barnets kognitive, emosjonelle, språklige og sosiale utvikling (Pianta, 1999). Relasjonen barn
20