Masteroppgave Ellen Haugerud.pdf - Universitetet i Stavanger

har til voksne i barnehage og skole kan ha en kompenserende og forebyggende funksjon noe
som gjelder særlig for barn med fattige samspillserfaringer med sine tilknytningspersoner
(Pianta, 1999). Voksen-barn relasjonen er viktige for en sunn utvikling og er basis for mye av
aktivitetene på skolen, særlig i tidlig skolealder. Ved en forstyrrelse i disse relasjonene vil det
kunne føre til skole-relaterte problemer hos barna (Pianta, 1999). Muligheten voksne i
barnehage og skole har for å fungere kompenserende opererer i det Pianta (1999) kaller for ”a
window of opportunity”, som er en periode der barnets utvikling er relativt plastisk og hvor
respons til risikofaktorer produseres. Jo tidligere lærere kan bidra med beskyttende faktorer jo
bedre (Pianta, 1999). Sroufe (1995) sammenligner barns utvikling med et voksende tre.
Barnets utviklingsbane, som Sroufe kaller ”pathway”, har muligheten til å strekke seg i ulike
retninger som greiner på et tre (Sroufe, 1995). Forskning fra Pianta og Walsh (1996) har vist
at tidlig skolealder er en særlig sensitiv periode når det gjelder å påvirke senere utfall og i
slutten av tredje klasse er barnets utviklingsbane nokså fastsatt (Pianta, 1999). Voksne i
barnehage og skole har mulighet til å påvirke hvilken retning barnets ”greiner” eller
utviklingsbaner vokser, gjennom en relasjon med barnet, innenfor et bestemt tidsrom. Barns
tidlige ferdigheter og evner utvikles gjennom interaksjon med voksne, jevnaldrende og
materialer (Pianta & Walsh, 1996).
2.2.1 Barnet i system og barnet som system
Omgivelsenes betydning for læring og utvikling henter Pianta fra sosial utvikling, systemteori
og det sosiokulturelle læringsperspektivet. I likhet med Pianta (1999) har Lev Vygotskij
(2001) et sosiokulturelt syn på læring. Han mener at ”menneskelig utvikling finner sted i en
sosial og en kulturell sammenheng” (Vygotskij, et al., 2001, s.14). Vygotskij tenker at barnets
utvikling skjer i en dualisme mellom det ytre og det indre (Vygotskij, et al., 2001). Den
menneskelige bevisstheten utvikles først i et fellesskap og deretter som en egenskap i
enkeltmennesket. Vygotskij (2001) mener altså at læring er avhengig av et sosialt samspill
med omgivelsene før kunnskapen internaliseres i mennesket. Redskapene barnet trenger i sin
utvikling henter det fra sine omgivelser og må læres opp i å bruke dem. Det er dette Pianta
(1999) kaller for affordance. Affordance handler om at omgivelsene sørger for å ha de
redskapene som barnet trenger i ulike situasjoner. Redskapene sikrer at barnet lærer å tilpasse
seg forventningene og kravene i den gitte situasjonen (Pianta, 1999). Vygotskij (2001) skiller
mellom det han kaller for barnets faktiske utviklingsnivå og den potensielle utviklingssone.
Faktisk utviklingsnivå omhandler hva barnet kan gjøre alene mens den potensielle
utviklingssonen er hva barnet kan mestre med voksen veiledning eller hjelp fra en mer
21