Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

12 Frode Veggeland Europautredningen 2000; Skogstad 2001; Ugland og Veggeland 2006). Matpolitikk er i dag etablert som ett av flere sentrale fellesskapsområder i EU. Utvikling av et nytt regelverk på matfeltet i EU På slutten av 1990-tallet gikk Europakommisjonen i gang med å utarbeide forslag til en rekke nye regler på matfeltet. Prosessen endte med at EU i 2002 vedtok en omfattende matlov (Food Law) som inneholdt noen overordnende prinsipper for matlovgivningen, og som skulle binde sammen den relativt fragmenterte lovgivningen som eksisterte (Ugland og Veggeland 2006). EUs Food Law ble vedtatt som en forordning i tråd med EUs økte vektlegging av å vedta forordninger i stedet for direktiver på matfeltet. Forordninger har direkte virkning, noe som innebærer at reglene skal inkorporeres uendret i medlemsstatenes lovverk. Når EU vedtar lover i form av direktiver, vil medlemslandenes derimot selv i større grad kunne bestemme hvordan nasjonal lovgivning skal utformes for å oppfylles direktivets målsetting (Sejersted med flere 2004; McCormick 2008). Food Law var videre en rammelov med generelle prinsipper og krav i matlovgivningen og generelle prosedyrer for reguleringen av mattrygghet. Food Law etablerte også et eget mattrygghetsorgan (EFSA – European Food Safety Authority) som fikk ansvar for å gjennomføre vitenskapelige risikovurderinger som grunnlag for beslutninger på matfeltet, noe vi diskuterer senere i kapittelet. EUs Food Law er innarbeidet i EØS-avtalen, og prinsippene denne bygger på gjelder dermed for Norge. Food Law vektlegger betydningen av mattrygghet og helsebeskyttelse som grunnleggende hensyn i EUs regulering av matfeltet. Loven introduserer også en integrert tilnærming til mattrygghet – det som vi i Norge kaller en ”fra jord/fjord til bord”-tilnærming. Det innebærer at i stedet for kun å konsentrere seg om hvorvidt sluttproduktet er trygt, så skal EU gjennom lovgivning og tilsyn sørge for mattrygghet gjennom hele produksjonskjeden, fra fôring til slakting, bearbeiding og salg i butikker og serveringssteder. Matlovgivningen i EU skal dessuten være basert på vitenskapelig kunnskap, en vektlegging som for øvrig kan ses i sammenheng med SPS-avtalen i WTO, der det vises til at tiltak som kan virke handelshindrende, skal være vitenskapelig begrunnet. Selv om forbruker- og helsebeskyttelse er et overordnet hensyn i Food Law, viser loven også til at EU skal ta hensyn til behovet for å sikre et velfungerende indre marked. Handelshensynet inngår med andre ord også som en viktig del av matreguleringen, men er underordnet helsehensynet. Dette kommer blant annet fram i lovens artikkel 1 om lovens formål og omfang, der også behovet for vitenskapelig baserte regler understrekes (European Communities 2002): 1. This Regulation provides the basis for the assurance of a high level of protection of human health and consumers’ interest in relation to food, taking into account in particular the diversity in the supply of food including traditional products, whilst ensuring the effective functioning of the internal market. It establishes common principles and responsibilities, the means to provide a strong science base, efficient organisational arrangements and procedures to underpin decision-making in matters of food and feed safety. I artikkel 5 redegjøres det videre for lovens målsettinger: 1. Food law shall pursue one or more of the general objectives of a high level of protection of human life and health and the protection of consumers’ interests, including fair practices in food trade, taking account of, where appropriate, the protection of animal health and welfare, plant health and the environment. 2. Food law shall aim to achieve the free movement in the Community of food and feed manufactured or marketed according to the general principles and requirements in this Chapter. 3. Where international standards exist or their completion is imminent, they shall be taken into consideration in the development or adaptation of food law, except where such standards or relevant parts would be an ineffective or inappropriate means for the fulfilment of the legitimate objectives of food law or where there is a scientific justification, or where they would result in a different level of protection from the one determined as appropriate in the Community. I Food Law finner vi dermed hensynet til forbruker- og helsebeskyttelse, dyre- og plantehelse, dyrevelferd, miljø og hensynet til fri varebevegelse. I tillegg gjenspeiler målsettingene også det sentrale punktet i WTOs SPS-avtale om at medlemslandene skal ta hensyn til internasjonale standarder i lovarbeidet når disse foreligger, og at avvik fra slike standarder skal begrunnes. Food Law viser til at andre formål ikke skal undergrave det overordnede forbruker- og helsehensynet, men viser samtidig til et proporsjonalitetsprinsipp parallelt med det som er nedfelt i SPS-avtalen. Det innebærer at tiltak ikke skal være mer handelshindrende enn absolutt nødvendig for å oppnå legitime
Europautredningen Frode Veggeland mål. SPS-avtalen har generelt vært et viktig premiss for EUs matpolitikk, noe Food Law klart gjenspeiler (Skogstad 2001). Food Law representerte et viktig skritt for EU i retning av å få etablert en vidtrekkende og effektiv felles matpolitikk i EU. Det er verdt å nevne to andre utviklingstrekk i EUs matlovgivning (Ugland og Veggeland 2006). I 2004 vedtok EU en ny lov, også denne en forordning, som omhandler offentlig kontroll og tilsyn med mat og fôr. Forordningen styrker EUs kapasitet til å sikre at EUs regler følges opp og etterleves i medlemslandene, og utvider også mulighetene for å innføre sanksjoner mot land som bryter med EUs regler. EU har også gjennomført et omfattende arbeid med å videreutvikle matlovgivningen gjennom den såkalte ”hygienepakken”, som inneholder et nytt sett med regler som skal sikre mattrygghet og bedre hygiene gjennom hele produksjonskjeden. ”Hygienepakken” ble vedtatt i 2004 og trådte i kraft i EU to år senere. Reglene gjelder også for Norge gjennom EØS-avtalen, og skulle etter flere års forsinkelser iverksettes i Norge i 2010. 10 ”Hygienepakken” slår sammen, harmoniserer og forenkler EUs hygienelovgivning, som tidligere var spredt på 17 ulike lover. Formålet er et mer målrettet regelverk og dermed også en mer entydig, enhetlig og oversiktlig politikk. ”Hygienepakken” gjelder for alle som er involvert i matproduksjonen, og inkluderer virkemidler som skal brukes til å håndtere mattrygghet og framtidige smitteutbrudd på en bedre måte. Matpolitikk har dermed over tid blitt et viktig felles politikkområde i EU, noe som også gjenspeiles ved at mattrygghet listes opp på EUs hjemmesider som ett av 32 sentrale politikkområder som blir håndtert på EU-nivå. Norge er forpliktet av denne lovgivningen gjennom EØS-avtalen. Unntaket er lovgivning på plantehelseområdet som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. EUs institusjoner på matfeltet Før 1997 var ansvaret for matpolitikken i Europakommisjonen fordelt på flere generaldirektorater, eller DG’er (Ugland og Veggeland 2006). De mest sentrale var generaldirektoratet for landbruk, generaldirektoratet for industri, og generaldirektoratet for sosialsaker. I kjølvannet av kugalskap-saken ble alt ansvar for matpolitikk samlet i et nyetablert generaldirektorat for forbruker- og helsebeskyttelse (kalles i dag generaldirektoratet helse og forbruker) (Veggeland 2000; 10 Innlemmelse av nye regler i EØS-avtalen krever godkjenning fra nasjonale parlamenter. Mye av forsinkelsene med EFTA-landenes iverksettelse av EUs ”hygienepakke” skyldes den lange tiden det islandske Alltinget har brukt på å godkjenne reglene. I Norge godkjente Stortinget ”hygienepakken” i 2008. 13 Vos 2000). Dette organet fikk ansvaret for å utarbeide forslag til ny matlovgivning, overvåke håndhevelsen av EUs matpolitikk, og å bistå og lede ulike komiteer og arbeidsgrupper som håndterer matpolitiske spørsmål. Det fikk også ansvaret for mattilsynsenheten (Food and Veterinary Office), som tidligere hadde vært plassert under generaldirektoratet for landbruk. Food and Veterinary Office ble samtidig tilført både nye ressurser og mer personell. På slutten av 1990-tallet hadde EU dermed samlet det aller meste av ansvaret for matfeltet i ett forvaltningsorgan. I 2002 opprettet EU et frittstående organ for mattrygghet utenfor kommisjonsstrukturen som skal samle informasjon, foreta risikovurderinger og kommunisere dette utad. Enheten ble kalt European Food Safety Authority (EFSA) og ledes av et eget styre som består av medlemmer som skal være uavhengige, utnevnt på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, og som ikke skal representere noe bestemt land eller regjering. Det er også knyttet et rådgivende forum til EFSA. I dette forumet er tjenestemenn fra EUs medlemslands matforvaltninger representert. Europakommisjonen og EFTA-landene Norge, Sveits og Island, er observatører i forumet. Et viktig grep ved opprettelsen av EFSA var at vitenskapskomiteene ble overført fra Europakommisjonen til det nye organet. Kommisjonen ønsket på denne måten å fremme den faglige uavhengigheten ved å plassere det vitenskapelige arbeidet organisatorisk atskilt fra politikk- og forvaltningsorganer (European Commission 2000; European Communities 2002). EFSA skal ta seg av risikovurderinger, risikokommunikasjon og vitenskapelige råd, men ansvaret for regulering, dvs. for regelverksutviklingen og håndhevelse og kontroll, er fortsatt plassert i Europakommisjonen, Europaparlamentet og Rådet. Det er fageksperter som er utnevnt på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, som deltar i det vitenskapelige arbeidet i EFSA. Også norske fageksperter deltar i dette arbeidet. EU har dermed gjennomført både en samordning og sentralisering av matforvaltningen gjennom samling av ansvar i ett generaldirektorat, og en reform som skal skape et klarere skille mellom vitenskap og politikk, i og med opprettelsen av mattrygghetsorganet utenfor kommisjonsstrukturen. Matforvaltningen omfatter videre en rekke komiteer og arbeidsgrupper under Kommisjonen som håndterer hvert sitt arbeidsområde og som knytter Kommisjonen og nasjonale tjenestemenn sammen i arbeidet med utforming og iverksetting av regelverk. I tillegg kan også private aktører delta på inviterte møter med Kommisjonen. Komiteene er viktige i forbindelse med både utarbeidelse og iverksetting av nytt regelverk og har stått sentralt i forbindelse med
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7 and 8: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 9 and 10: Europautredningen Frode Veggeland G
Page 11: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 15 and 16: Europautredningen Frode Veggeland a
Page 17 and 18: Europautredningen Frode Veggeland
Page 19 and 20: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 27 and 28: Europautredningen Frode Veggeland 3
Page 29 and 30: Europautredningen Frode Veggeland p
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60: Europautredningen Frode Veggeland E

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?