Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

16 Frode Veggeland Europautredningen 2.4. EØS-avtalen og regulering av matfeltet 2.4.1. Forhandlingene fram til EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 EF 11 hadde et omfattende regelverk på matfeltet allerede da forhandlingene om EØS-avtalen ble gjennomført fra 1989 og fram til undertegnelsen 2. mai 1992. Mye av dette regelverket var blitt utarbeidet i forbindelse med EFs arbeid med å realisere det indre marked innen 1993. Av de 280 tiltakene som var nedfelt i EFs hvitebok for gjennomføringen av det indre marked gjaldt ca. 50 rettsakter næringsmidler. I tillegg inneholdt hviteboken en stor mengde rettsakter på det veterinære området. Følgende elementer stod sentralt i EFs arbeid på matfeltet (St.prp.nr.100 (1991-92), s. 154): innføre fellesskapsbestemmelser på områder som er viktige med hensyn til helse, forbrukerbeskyttelse og miljø, anvende prinsippet om gjensidig godkjenning på områder som ikke var dekket av fellesskapsbestemmelser, og avskaffe grensekontrollen mellom medlemslandene. Disse elementene inngikk også i EØS-avtalen som Norge ble en del av. På matfeltet inneholdt EØSavtalen blant annet bestemmelser om tilsettingsstoffer, merking, rester av plantevernmidler i matvarer, kvaliteten på drikkevann, emballasje og næringsmiddelkontroll (ibid.). Norske myndigheter viste til at EØS-avtalen medførte behov for følgende regelverksendringer: merkingsbestemmelser, næringsmidler bestemt til spesielle ernæringsmessige formål, analysemetoder for næringsmidler, kontaminanter og produktkrav. EØSavtalen innledet også et tett samarbeid om utviklingen av nye bestemmelser for næringsmidler, blant annet gjennom Norges adgang til deltakelse i komiteer og arbeidsgrupper under Europakommisjonen. Norge fikk gjennom EØS-avtalen også enkelte tilleggsgarantier på områder der det i Norge er spesielt god helsestatus. Både EU-regelverket og EØS-regelverket åpner for at medlemsstatene kan søke om slike tilleggsgarantier. For Norge var det spesielt viktig å få aksept for en tilleggsgaranti for salmonella ettersom salmonellasituasjonen i Norge har vært spesielt god med få oppdagede utbrudd. Tilleggsgarantier innebærer at det foreligger nasjonale programmer som kan dokumentere at den gode helsestatusen opprettholdes. Norge har på plass et eget overvåkningsprogram for å oppfylle dokumentasjonsbehovet. Norge kan samtidig under EØS-avtalen iverksette ekstra kontrolltiltak for å unngå salmonella i importert mat. Sverige fikk for øvrig aksept for en tilsvarende tilleggsgaranti for salmonella ved sitt EUmedlemskap. 11 I dette notatet brukes EF (Europeiske Fellesskap) som betegnelse for samarbeidet fram til Maastricht-traktaten trådte i kraft 1.november 1993 og betegnelsen EU (Europeiske Union) ble introdusert. EUs veterinære regelverk er meget omfattende. Under EØS-forhandlingene ble det tatt sikte på harmoniserte tekniske regler for handel med dyr og dyreprodukter, herunder rapportering av meldepliktige sykdommer og planer for bekjempelse av smittsomme dyresykdommer (St.prp.nr.100 (1991-92), s. 124). EØS-avtalen krevde blant annet omfattende endringer i den norske Husdyrloven og tilhørende forskrifter. Under forhandlingene kom man imidlertid fram til at det skulle gjøres viktige unntak fra EFs veterinære regelverk. Med utgangspunkt i den gode dyrehelsen i EFTAlandene skulle det innenfor EØS være mulig for disse landene å stille strengere krav til dyr og dyreprodukter som skulle importeres, enn det EFs regler i utgangspunktet ga grunnlag for. Sentralt i dette stod bevaring av grensekontrollen som EFTA-landene vurderte som et sentralt element i arbeidet med å beskytte seg mot smitte av alvorlige sykdommer gjennom handel. Forhandlingene endte med at store deler av EFs veterinære regelverk ble holdt utenfor avtalen, ikke minst bestemmelser som regulerte forhold til land utenfor EØS-området. Det skjedde heller ikke noen vesentlig harmonisering av reglene for grensekontroll. Dermed kunne Norge opprettholde sin grensekontroll av dyr og dyreprodukter fra EØS-landene og dessuten bevare muligheten til å sette dyr eller varepartier fra EU-land i karantene. Norske myndigheter vurderte i 1992 dette som ”avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse” (St.prp.nr.100 (1991-92), s. 126). Internt i EF ble grensekontrollen mellom medlemslandene fjernet og kontrollsystemet ble lagt om, blant annet ved at økt kontrollansvar ble lagt til produksjonsstedet. Samtidig ble grensekontrollen mot tredjeland, det vil si mot land utenfor EF, styrket. Det het samtidig i EØSavtalen at partene skulle gå gjennom unntakene i løpet av 1995. 2.4.2. Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området: veterinæravtalen 1999 12 Ettersom det var gjort unntak for den veterinære grensekontrollen i EØS-avtalen, rammet EUs styrking av grensekontrollen mot tredjeland også EFTA-landene, inkludert Norge. Dette ble særlig opplevd som et problem for den omfattende sjømateksporten fra Norge til EU som risikerte å bli utsatt for tid- og ressurskrevende kontroll ved grensepassering til EU-landene (Veggeland 2002). Kort tid etter at EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 kom det inn rapporter om at sjømateksportører opplevde problemer ved grensepassering til EU. Allerede vinteren 1995 tok dermed den norske regjeringen initiativ overfor EU med sikte på 12 Fra Senterpartiet var det fiskeriminister Petter Angelsen og finansminister Gudmund Restad som støttet avtalen.
Europautredningen Frode Veggeland å utvide EØS-avtalen på det veterinære området, inkludert den veterinære grensekontrollen. Det var også kommet inn rapporter om at Tine hadde opplevd problemer ved grensepassering til EU, men disse rapportene stilnet ettersom landbrukets organisasjoner valgte å opptre samlet i sin motstand mot å utvide EØS-avtalen på det veterinære området. Norske sjømateksportører var på sin side klare på at de ønsket at Norge skulle harmonisere kontrollbestemmelsene med EU og på den måten unngå de negative økonomiske konsekvensene som fulgte av EUs grensekontroll mot tredjeland (Veggeland 2002:56). Landbrukets organisasjoner var på sin side like klare på at de ønsket å bevare grensekontrollen, med hensynet til folke- og dyrehelsen som begrunnelse. Arbeiderpartiregjeringen innledet likevel forhandlinger med EU, og forhandlingene ble videreført da Bondevik-regjeringen bestående av Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet tok over i 1997. De tre partiene hadde opprinnelig markert klar motstand mot å utvide EØS-avtalen på det veterinære området til også å gjelde grensekontrollen, men det var likevel en regjering bestående av nettopp disse partiene som endte med å legge fram veterinæravtalen for godkjenning i EØS-komiteen 17. juli 1998 – da under forutsetning om Stortingets samtykke. Regjeringen la deretter fram avtalen for samtykke til godkjenning i Stortinget høsten 1998 (Innst.S.nr.72 (1998-99)); St.prp. nr. 6 (1998-99)). Fire av seks senterpartistatsråder endte med å ta dissens i denne saken, samtidig som en samlet stortingsgruppe stemte imot. 13 I innstillingen fra utenrikskomiteen gjorde komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre det klart at selv om deres partier tidligere hadde vært skeptiske til revidert EØS-avtale på veterinærsektor, så konstaterte de at Stortinget gjennom flere vedtak i løpet av 1997 hadde avvist et forslag om å opprettholde den veterinære grensekontrollen og hadde bedt om videreføring av arbeidet med revidert avtale (Innst.S.nr.72 (1998-99), s.7). Medlemmene fra de to partiene uttalte likevel at de kompenserende nasjonale tiltak som var skissert opp av tidligere og sittende regjering, ville bidra til en total kontroll som kunne ivareta folke- og dyrehelsen på en trygg måte – minst like god som den eksisterende ordningen (ibid.). Senterpartiets medlem i komiteen argumenterte sterkt, blant annet gjennom henvisninger til faglige råd og uttalelser, for at veterinæravtalen ville føre til større problemer for Norge med hensyn til å sikre ren og trygg mat. Medlemmet gikk derfor imot å godkjenne avtalen. 13 Referat fra stortingsbehandlingen er lagt ut på Stortingets hjemmesider: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/ 17 Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti gjorde i sin merknad det klart at Sosialistisk Venstreparti ville stemme imot veterinæravtalen. Med henvisning til den gjeldende saken, la medlemmet videre fram et forslag om at regjeringen skulle utrede bruk av rådgivende folkeavstemninger i vesentlige spørsmål om forholdet mellom Norge og EU (Innst.S.nr.72 (1998-99), s.11). Det var dermed kun Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som i sine merknader uttalte at de ville stemme imot avtalen. Flertallets innstilling var at Stortinget skulle godkjenne veterinæravtalen, med andre ord gi sitt samtykke til å godkjenne EØS-komiteens beslutning om å endre EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold). Utenrikskomiteens innstilling ble vedtatt med et solid flertall i Stortingets plenum – 84 stemte for og 21 stemte imot. 14 Avtalen trådte i kraft som en del av EØS-avtalen 1. januar 1999. Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området innebar at den veterinære grensekontrollen mot EU ble fjernet (St.prp. nr. 6 (1998-99)). Norge overtok samtidig EUs kontrollbestemmelser ved handel med levende dyr, kontrollbestemmelser ved handel med animalske næringsmidler og andre dyreprodukter fra landdyr og fisk, krav og kontrollbestemmelser ved handel fra tredjeland, og bestemmelser relatert til dyrevern og merking av dyr. Norge ble dermed en del av EUs yttergrense på det veterinære området, noe som igjen innebar at den norske kontrollen mot import fra tredjeland i praksis ville bli gjort på vegne av EU. Dette krevde investeringer i grensekontrollstasjoner for import fra land utenfor EØS. Disse grensekontrollstasjonene måtte samtidig godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan ESA (og av EU). Etter at veterinæravtalen trådte i kraft har flere slike grensekontrollstasjoner blitt godkjent i EFTA etter fellesinspeksjoner av ESA og EUs veterinærtjeneste (Food and Veterinary Office). Nye godkjente grensekontrollstasjoner listes opp både på ESAs hjemmesider og på Europakommisjonens hjemmesider. Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området mistet norske myndigheter to av virkemidlene for å overvåke og kontrollere folke- og dyrehelsen knyttet til handel med land i EØS-området: kontroll ved grensepassering og opphold i karantene. Myndighetene etablerte derfor nye rutiner for overvåkning og kontroll, blant annet gjennom nasjonal satsing på overvåknings- og kontrollprogrammer for sykdomssituasjonen på det veterinære området i Norge. Den veterinære 14 For informasjon om veterinæravtalen, se også Landbruksdepartementet (1997, 1998).
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7 and 8: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 9 and 10: Europautredningen Frode Veggeland G
Page 11 and 12: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 13 and 14: Europautredningen Frode Veggeland m
Page 15: Europautredningen Frode Veggeland a
Page 19 and 20: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 29 and 30: Europautredningen Frode Veggeland p
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60: Europautredningen Frode Veggeland E

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?