Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

18 Frode Veggeland Europautredningen grensekontrollen mot EU ble dermed erstattet med en rekke kompensatoriske tiltak, som blant annet også omfattet muligheten for stikkprøvekontroll, krav til internkontroll i næringsvirksomheter, og strenge krav til offentlig kontroll og tilsyn med slakterier, matprodusenter og utsalgssteder. Ved at det veterinære regelverket ble tatt inn i EØS-avtalen, ble ESAs kompetanse utvidet til også å gjelde de nye kontrollordningene på det veterinære området i Norge. Veterinæravtalen innebar dermed at Norge overtok EUs omfattende regelverk for kontroll i forbindelse med handel. Dette fratok myndighetene enkelte virkemidler knyttet til grensepassering. Samtidig ble det norske regelverket også styrket på flere områder. EU hadde blant annet et strengt regelverk når det gjaldt kontrollrutiner og innføring av tiltak mot den eller de som ikke følger regelverket. EUs regler medførte videre strenge krav til offentlig kontroll på avsenderstedet og innførte en tilleggskontroll gjennom registrering av importører. Import fra tredjeland var fortsatt underlagt grensekontroll, og varer og dyr fra disse landene kunne fortsatt bli plassert i karantene. Tredjelandskontrollen skulle dessuten skje via grensekontrollstasjoner som var utrustet for dette formålet. Et tilleggsmoment er at veterinæravtalen førte til at Norge fikk anledning til å delta i alle relevante komiteer og arbeidsgrupper under Europakommisjonen på det veterinære området. Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området representerte et viktig skritt i retning av at Norge, når toll osv. holdes utenfor, ble en del av EUs indre marked på mat- og veterinærfeltet – med felles tekniske bestemmelser, felles kontrollregler og felles yttergrense mot tredjeland. Gjennom denne utvidelsen overtok dermed Norge det aller meste av EUs regelverk på matfeltet, herunder det omfattende veterinære regelverket. 2.4.3. Dagens regulering av matfeltet i Norge Matvarereguleringer dekkes i EØS-avtalen i dag av spesielt vedlegg 2, del XII: ”Næringsmidler”, og vedlegg 1: Veterinære og plantesanitære forhold. EUs regelverk på det plantesanitære området ble i sin tid holdt utenfor avtalen med begrunnelsen om at EUregelverket var foreldet og lite egnet for felles EØSbestemmelser (St.prp.nr.100 (1991-92)). EØS-avtalen legger ellers opp til en omfattende harmonisering av de tekniske bestemmelsene på matfeltet. Per i dag (2011) utgjør rettsaktene (direktiver, forordninger, enkeltvedtak, anbefalinger etc.) som er knyttet til veterinær- og næringsmiddelområdet ca. 40 prosent av alle rettsakter som er vedtatt under EØS-avtalen. 15 15 Andelen vil kunne variere noe avhengig hva som tas med i I Norge er det Mattilsynet som står sentralt når det gjelder å forvalte det EØS-relevante regelverket på matfeltet. Mattilsynet forvalter i praksis alle lovene som omhandler produksjon og omsetning av mat, det vil si matkjeden fra jord og fjord til bord. Lovene på Mattilsynets forvaltningsområde er: Lov om matproduksjon og mattrygghet (Matloven), Lov om husdyravl. Lov om planteforedlerrett, Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, Lov om kosmetikk og kroppspleieprodukter og Lov om dyrevelferd. Med hjemmel i disse lovene er det utarbeidet omkring 300 forskrifter hvorav de fleste er hjemlet i Matloven. Mattilsynet har anslått at ca. 90 prosent av regelverket som forvaltes av Mattilsynet er basert på en flere rettsakter under EØS-avtalen. I tillegg til de ordinære rettsaktene som kommer gjennom EØS-systemet, kommer det også en stor mengde rettsakter gjennom den såkalte ”forenklede prosedyren”. Dette er en prosedyre som blir brukt for at regler som gir krav til import fra tredjeland, skulle gjøres gjeldende i hele EØS-området samtidig som de blir vedtatt i EU. Prosedyren ble innført for Norge da EØS-avtalen ble utvidet på det veterinære området i 1999. Veterinæravtalen innebar at grensekontrollen innenfor EØS-området ble fjernet. Hvis det blir oppdaget import av næringsmidler og dyr med smittestoffer og sykdommer fra tredjeland, er man derfor avhengig av umiddelbare felles tiltak for å hindre at disse vil spres i hele EØS-området. Man kunne derfor ikke vente på de ordinære vedtaksprosedyrene via EØS-komiteen. Rettsaktene som vedtas i henhold til forenklet prosedyre, legges kun fram for EØS-komiteen til orientering og er derfor ikke synlige på EFTA-sekretariatets oversikter over EØS-avtalen. En stor mengde rettsakter vedtas i henhold til denne prosedyren – i 2010 dreide det seg om 35 rettsakter. Plantehelse og planteforedlerrett er de eneste områdene som står helt utenfor EØS-avtalen. Utover disse områdene forvalter Mattilsynet et regelverk som i stor grad er EØS-basert. Mattilsynet har anslått at det går med omkring 35 årsverk til arbeid med å delta i utvikling av regelverk i EU, i tillegg til gjennomføring av EØS-reglene i norsk rett. Dette anslås å utgjøre 48 prosent av regelverksarbeidet. Regelverksarbeidet består i deltakelse i arbeidsgrupper og komiteer i EU, utarbeide synspunkter på dette regelverket, innhente synspunkter fra andre deler av beregningen, for eksempel om ulike midlertidige tiltak er med eller ikke. Beregningen på 40 prosent er gjort ved å telle antall rettsakter under de to relevante vedleggene (vedlegg 1 og vedlegg 2, del XII) og regne ut hvor stor andel disse har av totalt antall rettsakter som er kommet gjennom EØS-avtalen. Beregningene er gjort ut i fra oversikter på Europalov.no, som er et privat nettsted basert i Brussel, som overvåker daglig et tjuetalls kilder for å ha en oppdatert oversikt over blant annet lovgivningen under EØS-avtalen.
Europautredningen Frode Veggeland Mattilsynet (samt berørte parter), avklaring av norske synspunkter og posisjoner med matdepartementene, utarbeide EØS-notater som brukes til å vurdere om nye EU-rettsakter er akseptable eller ikke, og utarbeide forskrifter til gjennomføring av rettsakter. Koordinering og avklaring blir på denne måten en viktig del av regelverksarbeidet. I tillegg til å være ansvarlig for landbrukspolitikken, har Landbruks- og matdepartementet også ansvar i matpolitikken. Departementet er administrativt ansvarlig gjennom etatsansvaret for Mattilsynet. Landbruks- og matdepartementet deler imidlertid fagansvaret for Mattilsynet med Fiskeri- og kystdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Disse tre departementene går i Norge under betegnelsen ”matdepartementene”. Den faglige ansvarsfordelingen langs verdikjeden er forenklet sagt som følger: Landbruks- og matdepartementet har det overordnede ansvaret for regelverk relatert til planter og landbaserte dyr fram til slakting, Fiskeri- og kystdepartementet har det overordnede ansvaret for regelverk relatert til fisk og sjømat fram til slakting, mens Helse- og omsorgsdepartementet har det overordnede ansvaret for regelverket relatert til slakterier, foredlingsbedrifter og derfra ut til butikk og serveringssteder. De tre matdepartementene har i prinsippet faglig instruksjonsrett overfor Mattilsynet innenfor sine forvaltningsområder. Intensjonen er imidlertid at instruksjonsretten kun skal brukes i saker av stor politisk betydning, i saker som har vidtrekkende økonomiske konsekvenser, eller i saker som gjelder Norges forhold til andre stater. Den norske reguleringen av matfeltet er dermed for det første i stor grad EØS-basert. For det andre er det aller meste av fagansvaret lagt til Mattilsynet. For det tredje er Mattilsynet underlagt tre departementer, noe som krever stor grad av koordinering både mellom departementene og mellom departementene og Mattilsynet. 2.5. EØS-avtalen og handelen med mat og jordbruksprodukter: artikkel 19 og protokoll 3 Siden landbrukspolitikken er holdt utenfor EØSavtalen, er sentrale ordninger på dette feltet som importvern, interne støtteordninger og eksportstøtte, ikke berørt av regelverket. Under EØS-forhandlingene tok likevel partene sikte på å utvide handelen med landbruksvarer. EØS-avtalen inneholder dessuten en intensjon om gradvis utvidelse av denne handelen over tid. Den såkalte utviklingsklausulen i EØS-avtalens artikkel 19 viser til hvordan partene skal legge til rette for økt handel med basis landbruksvarer: 1. Avtalepartene skal undersøke de vanskeligheter som måtte oppstå i handelen med landbruksvarer, og skal bestrebe seg på å finne egnede løsninger. 2. Avtalepartene skal fortsette sine bestrebelser med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. 19 3. For dette formål vil avtalepartene innen utgangen av 1993 og senere med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med landbruksvarer. 4. I lys av resultatene av gjennomgåelsene, innenfor rammen av dens enkeltes landbrukspolitikk og under hensyntagen til resultatene av Uruguay-runden vil avtalepartene innenfor rammen av denne avtale avgjøre videre reduksjoner av enhver form for handelshindringer innen landbrukssektoren, på preferansebasis, bilateral eller multilateral basis og på gjensidig fordelaktig basis, herunder handelshindringer som følger av statlige handelsmonopoler i landbrukssektoren. Landbruksvarene det her dreier seg om er basis jordbruksvarer som melk, ost, kjøtt, vegetabilske oljer, grønnsaker m.m. Siden 1994 har partene kun forhandlet fram to avtaler relatert til artikkel 19. Den første avtalen ble iverksatt i 2003, mens den andre ble forhandlet ferdig i 2010 og skal iverksettes i 2011. Landbruksvarer under protokoll 3 i EØS-avtalen er underlagt avtalens generelle bestemmelser om fri bevegelse av varer. Ordningen er imidlertid slik at avtalepartene kan anvende toll og eksportrestitusjon for å utjevne prisforskjeller på basislandbruksvarer som inngår i ferdigvarer. Denne ordningen skal bidra til å utjevne konkurransevilkårene for produsenter av bearbeidede landbruksvarer i EØS-området og gi grunnlag for økt handel. I henhold til EØS-avtalens protokoll 3, artikkel 2, skal partene årlig foreta en gjennomgang av tollsatsene på de bearbeidede landbruksvarene som er omfattet av protokoll 3. Videre sier artikkel 6 under protokoll 3 at enhver part i EØS-avtalen kan be om at fellesorganet EØS-komiteen må vurdere protokoll 3 på nytt, både med hensyn til vareomfang og tollsatser. Forhandlingene om å få etablert EØS-avtalens protokoll 3 var ikke avsluttet da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Det var derfor protokoll 2 i Frihandelsavtalen med EF fra 1973 som foreløpig regulerte dette området. I påvente av at forhandlingene om Protokoll 3 skulle ferdigstilles, forhandlet EU og Norge om en revisjon av protokoll 2, noe som endte med en ny avtale som trådte i kraft i 1996. Både etableringen av
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7 and 8: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 9 and 10: Europautredningen Frode Veggeland G
Page 11 and 12: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 13 and 14: Europautredningen Frode Veggeland m
Page 15 and 16: Europautredningen Frode Veggeland a
Page 17: Europautredningen Frode Veggeland
Page 21 and 22: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 29 and 30: Europautredningen Frode Veggeland p
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 53 and 54: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60: Europautredningen Frode Veggeland E

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?