Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

Europautredningen Frode Veggeland
Innledning
Norges forhold til EU
på mat- og landbruksfeltet
1.1. Formål med notatet 1
I dette notatet redegjør jeg for hvordan Norges europeiske
avtaler av betydning for mat- og landbrukspolitikken
påvirker forhold relatert til politikkutforming,
næring og industri, og forbrukerinteresser. Sentralt
står EØS-avtalen som er den mest omfattende handelsavtalen
Norge har inngått. Formålet er tredelt: å gi
et bilde av hvordan Norges forhold til EU på mat- og
landbruksfeltet er regulert, å se nærmere på utviklingen
på disse områdene siden EØS-avtalen trådte i kraft i
1994, og å analysere noen av de drivkrefter og utfordringer
som er knyttet til denne utviklingen.
Matpolitikk, eller regulering av matfeltet som jeg også
vil omtale det som, forstås her som ”offentlige tiltak
som skal sikre trygg mat med god kvalitet som frambys
på en redelig måte” (Lie og Veggeland 2010:18).
Regler som skal ivareta helse- og kvalitetshensyn står
dermed sentralt. Eksempler på tiltak i matpolitikken er
utforming av regler for hygiene, merking, dokumentasjon,
grensekontroll og tekniske handelskrav. Tilsyn og
kontroll med slakterier og næringsvirksomheter er også
en sentral del av matpolitikken. Matpolitikk har på
denne måten stor betydning både for forbrukerne og
som rammebetingelse for ulike deler av produksjonskjeden
– fra gårdbruk og havbruksanlegg til slakterier,
matindustri, dagligvarekjeder og serveringssteder. Matpolitikk
inkluderer her verken matsikkerhet, dvs. tiltak
for å sikre tilgangen på tilstrekkelig mat, eller generell
landbrukspolitikk. Matpolitikken er i stor grad omfattet
av EØS-avtalens bestemmelser
1 Takk til Ellen Henrikke Aalerud, NILF, for innhenting og tilrettelegging
av statistikk. Takk også til Mads Svennerud for kommentarer
og hjelp til utvalg av statistikk.
Frode Veggeland
Sentrale virkemidler i norsk landbrukspolitikk er blant
annet budsjettstøtte, markedsregulering og importvern
og skjermingsstøtte (Knutsen 2009). Selv om landbrukspolitikk
er holdt utenfor EØS-avtalen, har likevel
avtalen betydning gjennom regler som viser til at partene
(EU og Norge) med jevne mellomrom skal møtes
med sikte på å utvide handelen med basis landbruksvarer
(Knutsen 2009; Nordlund 2010). Denne handelen
reguleres gjennom særskilte avtaler (brevutveksling)
mellom EU og Norge (jf. EØS-avtalens artikkel 19).
Siste avtale ble vedtatt i 2011 og legger opp til både reduserte
tollsatser og økte kvoter på noen utvalgte varer
som handles mellom partene. EØS-avtalen inneholder
også egne regler som skal legge til rette for økt handel
med bearbeidede landbruksvarer (jf. EØS-avtalens protokoll
3). Når det gjelder landbrukspolitikken, er det
derfor handelen med landbruksvarer som står sentralt i
dette notatet.
Det er Norges forhold til EU gjennom EØS-avtalen
som her står i fokus. Jeg vil likevel også se på andre
forhold relatert til Norges forhold til EU som kan
innvirke på mat- og landbrukspolitikken, som EFTAsamarbeidet,
prisnivå, og grensehandel. Studien av
mat- og landbruksfeltet er avgrenset til å gjelde den
landbruksbaserte matproduksjonen, det vil si norsk
produksjon av landbruksråvarer og industrielt bearbeidede
matprodukter der norske råvarer inngår som
del av produktene. Den eksportorienterte sjømatproduksjonen
berøres i liten grad, selv om EØS-avtalens
matvarereguleringer gjelder for både sjømatproduksjon
og landbruksbasert matproduksjon (Lie og Veggeland
2010).
Jeg vil i notatet også presentere en analyseramme som
vil fungere som grunnlag for å vurdere den norske
tilpasningen til EU på mat- og landbruksfeltet, der
tre sentrale spørsmål blir: Hvilke økonomiske interes-
7