Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

14 Frode Veggeland Europautredningen utviklingen av nettverk mellom forvaltningene i EUs medlemsland (og EFTA-landene som inngår i EØSavtalen). I komiteene foregår det diskusjoner, forhandlinger og i enkelte tilfeller, voteringer. Komiteene og arbeidsgruppene knyttet til disse komiteene, framstår dermed som viktige møteplasser og som viktige elementer i den flernivåadministrasjonen som er blitt utviklet i EU (Egeberg 2006). Den viktigste komiteen på matfeltet er Standing Committee on the Food Chain and Animal Health (SCoFCA), der også Norge deltar. Norge deltar også i mange av de arbeidsgruppene som er tilknyttet denne komiteen. Utviklingen i EUs beslutningssystem på mat- og landbruksfeltet EU har en komplisert beslutningsprosess som fungerer forskjellig avhengig av sakstype. EU har både prosedyrer som krever enstemmighet og prosedyrer som krever kvalifisert flertall (McCormick 2008; Nugent 2010). I tillegg har EU prosedyrer som krever ulik grad av involvering av Europaparlamentet, Unionsrådet og Europakommisjonen. Det er verdt å nevne et par momenter ved disse prosedyrene. For det første er det slik at EU kan treffe avgjørelser på mange områder som er bindende for medlemslandene uten at det foreligger enstemmighet. Et flertall av EUs medlemsland kan med andre ord binde et mindretall. Bruken av kvalifisert flertall er et overnasjonalt element som skiller EU fra mange andre internasjonale organisasjoner. For det andre er det slik i EU at det ikke bare er medlemslandenes regjeringer som deltar i beslutningsprosessene. Europaparlamentet spiller i dag også en svært viktig rolle. I mange saker er beslutninger avhengig av Europaparlamentets godkjennelse. Høringsprosedyren ble introdusert ved Roma-traktaten og innebærer i korte trekk at Rådet må høre med, eller konsultere, Europaparlamentet før det kan stemme over forslaget. Dette var lenge standardprosedyren i EUs lovgivning. Rådet er ikke forpliktet til å følge Europaparlamentets standpunkt. Rådet har dermed en helt dominerende posisjon når lover vedtas etter denne beslutningsprosedyren. Prosedyren er over tid blitt benyttet på stadig færre områder. Fram til 1. desember 2009, da Lisboa-traktaten trådte i kraft, ble EUs felles landbrukspolitikk behandlet etter høringsprosedyren. Samarbeidsprosedyren ble innført gjennom Enhetsakten i 1986. Prosedyren innebar et første skritt i retning av økt innflytelse for Europaparlamentet ved at lovforslag skulle behandles av parlamentet to ganger. Europaparlamentet har etter denne prosedyren muligheten til å komme med en uttalelse til forslag fra Kommisjonen i en første runde. Rådet skal deretter komme med en felles holdning til forslaget med bakgrunn i denne uttalelsen. Den felles holdningen må vedtas med kvalifisert flertall og blir deretter sendt tilbake til Europaparlamentet i en runde nummer to. Innen tre måneder må Europaparlamentet deretter godta, avvise eller komme med tillegg til Rådets felles posisjon. Dersom Europaparlamentet godtar posisjonen, eller ikke ferdigbehandler forslaget innen tidsfristen, blir forslaget vedtatt. For å avvise eller komme med tillegg kreves det absolutt flertall. Dersom Europaparlamentet kommer med tillegg, går forslaget tilbake til Kommisjonen, som med bakgrunn i Rådets felles holdning og Europaparlamentets tillegg forfatter et nytt utkast. Kommisjonen er ikke pliktig å inkludere Europaparlamentets tillegg, men tilleggene som ikke blir tatt med, må også oversendes Rådet sammen med det nye lovforslaget. Rådet har da tre måneder på seg til å vedta det nye utkastet med kvalifisert flertall, eller gjennom enstemmighet komme med endringer, eller vedta tilleggene til Europaparlamentet, som Kommisjonen ikke hadde inkludert. Etter at medbestemmelsesprosedyren ble introdusert da Maastrict-traktaten trådte i kraft 1. november 1993, er samarbeidsprosedyren blitt gradvis mindre benyttet. I dag gjelder den kun innenfor Den økonomiske og monetære union. Samarbeidsprosedyren stod sentralt i matlovgivningen fram til Amsterdam-traktaten trådte i kraft 1. mai 1999. Medbestemmelsesprosedyren ble introdusert gjennom Maastricht-traktaten og ble styrket gjennom Amsterdam-traktaten. En viktig målsetting for introduksjonen av denne prosedyren var at Europaparlamentets innflytelse ytterligere skulle styrkes i EUs beslutningssystem. Prosedyren gir Europaparlamentets økt makt ved at det nå kan forkaste lovforslag fra Kommisjonen, noe som tidligere var forbeholdt Rådet, samt foreslå forandringer i forslaget. Medbestemmelsesprosedyren er i dag den mest anvendte prosedyren, og brukes normalt når lovforslag må vedtas med kvalifisert flertall. Amsterdam-traktaten innebar at medbestemmelsesprosedyren skulle være hovedprosedyren i lovgivning på matfeltet, blant annet i alle helserelaterte spørsmål. Da Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009 ble medbestemmelsesprosedyren også gjeldende for EUs felles landbrukspolitikk. I praksis gir medbestemmelsesprosedyren vetorett til Europaparlamentet i behandlingen av lovforslag. Dette innebærer at den delen av lovgivningsprosessen som foregår i Europaparlamentet, har fått enda større betydning, både på landbruks- og matfeltet. Prosedyren synes også å ha redusert Europakommisjonens makt gjennom vektleggingen av forhandlinger mellom Europaparlamentet og Rådet i forbindelse med behandling av lovforslag. For Norge utgjør dette en utfordring ettersom norske myndigheter kun har
Europautredningen Frode Veggeland adgang til komiteer og arbeidsgrupper under Europakommisjonen – ikke til Europaparlamentet og Rådet. I tillegg til de overordnede beslutningsprosedyrene, der Europaparlamentet og Rådet spiller den sentrale rollen, er også Europakommisjonen på enkelte områder tillagt delegert myndighet på matfeltet. Europakommisjonen kan på avgrensede områder gjøre enkeltvedtak som binder medlemsstatene. I tillegg skjer viktige deler av beslutningsprosessen i den såkalte ”komitologien”, det vil si komiteer som er satt til å overvåke hvordan Europakommisjonen foreslår å sette ut i livet de vedtak som Rådet og Europaparlamentet har gjort. Komiteene består av representanter for medlemslandene og ledes av Europakommisjonen. Gjennom komitéarbeidet får medlemslandene anledning til å komme i dialog både med hverandre og med Europakommisjonen før den endelige ordlyden i lovforslagene legges fram. På landbruksfeltet står “Management Committee for the Common Organisation of Agricultural Markets” sentralt. Dette er en såkalt forvaltningskomité (“management committee”). Dette innebærer at komiteen kan rapportere Europakommisjonens forslag til Rådet dersom man ikke er enig i forslaget. Rådet må så gjøre et nytt vedtak med kvalifisert flertall innen en gitt frist. Hvis Rådet ikke er i stand til å oppnå kvalifisert flertall for et nytt vedtak, vil Europakommisjonens opprinnelige forslag bli iverksatt. Norge er ikke representert i denne komiteen og heller ikke i andre komiteer eller arbeidsgrupper som håndterer EUs felles landbrukspolitikk. Jeg går derfor ikke nærmere inn på denne delen av EUs komitésystem. På matfeltet står den tidligere nevnte “Standing committee on the Food Chain and Animal Health” (SCoFCA) sentralt. Dette er en såkalt forskriftskomité (”regulatory committee”) som i likhet med hva som gjelder forvaltningskomiteene, innebærer at komiteen kan rapportere videre Europakommisjonens forslag til Rådet og Europaparlamentet. Hvis Rådet ikke fatter en beslutning om forslaget innen en gitt frist kan Europakommisjonen iverksette tiltaket, men dette kan kun gjøres hvis Rådet ikke motsetter seg det. Norge har anledning til å møte i denne komiteen, men kan ikke delta i eventuelle voteringer. På mat- og landbruksfeltet er det også opprettet ulike rådgivende grupper tilknyttet Europakommisjonen, der interessegrupper og berørte parter kan komme med innspill til Europakommisjonen. Dette skjer primært gjennom sammenslutninger av interessegrupper på EU-nivå. Et eksempel på en slik sammenslutning er Confederation of the Food and Drink Industries of the EU (CIAA) som representerer mat- og drikkein- 15 dustrien både på EU-nivå og i andre internasjonale organisasjoner, som Codex Alimentarius Commission. CIAA består av organisasjoner som representerer matindustri i ulike EU-land og er regelmessig involvert i konsultasjoner med Europakommisjonen angående regelverksutviklingen. Fra Norge deltar NHO Mat og drikke i CIAA, men har i den sammenheng observatørstatus. I EUs beslutningsprosesser på mat- og landbruksfeltet deltar dermed mange ulike aktører – representanter for EUs institusjoner, representanter for nasjonale myndigheter, uavhengige fageksperter og europeiske interessegrupper (Egeberg 2006). Viktige møteplasser er ulike komiteer og arbeidsgrupper der EU forbereder utkast til nye lover og regler. EU preges på denne måten av flernivåstyring, der ulike aktører både på EU-nivå og nasjonalt nivå inngår i beslutningsprosesser i et komplekst nettverk av aktører og ansvar. EUs beslutningsprosesser inneholder dessuten overnasjonale elementer, ikke minst gjennom muligheten for flertallsbeslutninger som kan binde mindretall, og gjennom EU-institusjonenes delegerte myndighet og selvstendige innflytelse. I større grad enn andre internasjonale organisasjoner griper EU derfor direkte inn i landenes politiske prosesser og påvirker innholdet i landenes politikk. Lisboa-trakataten har styrket det overnasjonale elementet gjennom økt bruk av flertallsvedtak og større grad av involvering for Europaparlamentet. Som vist får dette også betydning for mat- og landbruksfeltet. Traktaten har ellers ført til at EU har fått en egen utenriksminister (”utenrikskommissær”) og at Det europeiske råd har fått en president som skal fungere i en periode på 2,5 år om gangen. I tillegg styrkes de nasjonale parlamentene for å sikre økt demokratisk legitimitet i EU. Norge påvirkes ikke formelt sett av de institusjonelle endringene i EU som følger av Lisboatraktaten, men blir likevel berørt på grunn av den tette tilknytningen til EU gjennom EØS-avtalen. På mat- og landbruksfeltet kan Norge bli nødt til å rette større oppmerksomhet mot hensiktsmessige måter å påvirke beslutningsprosessene på i Europaparlamentet.
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7 and 8: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 9 and 10: Europautredningen Frode Veggeland G
Page 11 and 12: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 13: Europautredningen Frode Veggeland m
Page 17 and 18: Europautredningen Frode Veggeland
Page 19 and 20: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 29 and 30: Europautredningen Frode Veggeland p
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60: Europautredningen Frode Veggeland E

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?