Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

Europautredningen Frode Veggeland
tvister mellom to eller flere EFTA-stater, håndtere
klager over vedtak gjort av EFTAs overvåkningsorgan,
og komme med rådgivende uttalelser til domstoler i
EFTA-statene om tolkningen av EØS-reglene (Sejersted
med flere 2004).
En typisk ESA-inspeksjon vil foregå ved at inspektører
fra ESA følger med ansatte fra Mattilsynets
hovedkontor og representanter for relevante region- og
distriktskontorer (Lie og Veggeland 2010). Inspektører
fra EUs inspeksjonsenhet Food and Veterinary Office
deltar enkelte ganger som observatører, både på møter
og under konkrete inspeksjoner. I forbindelse med
inspeksjonene er det vanlig at det holdes ekstra møter
ved Mattilsynets distriktskontorer før selve inspeksjonen.
Etter at inspeksjonsrunden er over gir ESA-inspektørene
en oppsummering av sine kommentarer for
hver av virksomhetene som besøkes, og både ansatte
ved virksomheten og representanter for Mattilsynet får
anledning til å kommentere oppsummeringen. Regelbrudd
omtales og påtales i inspeksjonsrapporter som
publiseres i etterkant av inspeksjonsrundene. Norske
myndigheter får en frist til å sørge for at det blir
rettet opp i eventuelle brudd med EØS-regelverket.
Gjennom å gi råd og informasjon, felles inspeksjoner
med Mattilsynet, møtevirksomhet, og kommentarer
til regelbrudd, bidrar ESA til at Mattilsynet driver et
tilsyn som samsvarer med regelverket i EØS-avtalen.
Målet er å få evaluert rutiner og systemer med sikte
på forbedringer – forbedringer som i praksis vurderes
opp mot EU-regelverket. Det norske tilsynssystemet
får dermed en dobbeltrolle: som tilsynsenhet underlagt
matdepartementene i Norge, og som forvalter og
praktisk gjennomfører av et norsk regelverk som i stor
grad er harmonisert med EU-regelverk gjennom EØSavtalen.
Det norske tilsynssystemet er på denne måten
tett integrert i et bredere europeisk tilsynssystem,
der måten tilsynet drives på innenfor EØS-området
vurderes opp mot et felles sett av regler – regler som er
utarbeidet i EU.
3.3. Utenfor: utviklingen i norsk landbruk og
matvarehandel
35
Mens reguleringen av matfeltet i praksis er tett integrert
med EU gjennom EØS-avtalen, både når det
gjelder regelverk, lovgivningsprosesser og tilsynsvirksomhet,
er den generelle landbrukspolitikken holdt
utenfor EØS-samarbeidet. Det norske regelverket på
landbruksfeltet er ikke forpliktet av EUs regler i den
felles landbrukspolitikken (CAP: Common Agricultural
Policy), og norske myndigheter har ikke den
samme tilgangen til EUs beslutningssystem som de
har på matfeltet. Det samme gjelder i fiskeripolitikken.
Utviklingen i norsk landbruk har på den måten skjedd
utenfor EUs beslutningsprosesser og formelt sett uavhengig
av EUs felles politikk. Det er imidlertid ikke
dermed sagt at utviklingen på landbruksfeltet i Norge
har skjedd upåvirket av utviklingen i EU. Både EØSavtalen,
bilaterale avtaler mellom EU og Norge som
berører handelen med landbruksvarer, og nærheten til
EU-markedet, er faktorer som påvirker norsk landbruk
og landbruksbasert matindustri. Jeg skal her se nærmere
på hvordan norsk landbruk og landbruksbasert
matindustri har utviklet seg gjennom ”utenforskapet”
på landbruksfeltet.
3.3.1. Eksport og import 33
WTO-avtalen, EØS-avtalen, Norges andre avtaler
med EU, og EFTAs frihandelsavtaler utgjør de sentrale
rammebetingelsene for Norges handel, inkludert
handelen med landbruksvarer. Som vist tidligere er
EØS-avtalens artikkel 19 og protokoll 3 spesielt interessante
i forbindelse med handelen med landbruksvarer
mellom Norge og EU. Vi skal se nærmere på
hvordan handelen med landbruksvarer og bearbeidede
landbruksvarer har utviklet seg siden begynnelsen av
1990-tallet.
33 Import- og eksportstatistikken er her målt i mengde (kg). Statistikk
målt i verdi viser imidlertid i grovt sett det samme bildet når
det gjelder utviklingen over tid (se Nordlund 2010).