Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

28 Frode Veggeland Europautredningen noen problemområder knyttet til implementeringen av EUs regelverk, og jeg skal se nærmere på noen av disse. Veterinæravtalen: tap av virkemidler, men styrket regelverk og lettere samhandel? Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området i 1999 ble gjort til tross for at Norge hadde understreket hvor viktig det var å opprettholde den veterinære grensekontrollen da EØS-avtalen ble forhandlet fram på begynnelsen av 1990-tallet. I Stortingets innstilling i forbindelse med behandlingen av EØS-avtalen i 1992, ble det gjort følgende merknad: ”Flertallet merker seg at Norge her har oppnådd et varig unntak fra EØS-reglene” (Innst.S.nr.248 (1991-92)). I Stortinget ble med andre ord unntaket oppfattet som permanent. Dessuten var det både i det norske landbruket og i det norske veterinærfaglige miljøet hele tiden betydelig motstand mot å overta EUs regler på dette området. I debattene om veterinæravtalen som ble holdt i 1997-98, ble det brukt relativt sterke formuleringer fra motstanderne, som at dette handlet om ”å legge ned forsvaret av Norges grenser” og at man ville ” sette folkehelsen i fare”. Motstanden var også sterk i de partiene som satt i regjering da forhandlingene om veterinæravtalen ble avsluttet, spesielt i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Denne motstanden skapte en spesiell situasjon da Stortinget vedtok veterinæravtalen høsten 1998, ettersom Senterpartiets samlede stortingsgruppe og fire av deres seks statsråder, gikk imot en avtale som deres egen regjering hadde anbefalt for Stortinget. Sosialistisk Venstreparti stemte imot avtalen. I Kristelig Folkepartis stortingsgruppe stemte flere representanter imot veterinæravtalen, selv om partiets statsråder og partiets representant i utenrikskomiteen støttet avtalen. I Venstre stemte én av stortingsrepresentantene imot veterinæravtalen, mens statsrådene støttet avtalen. Det er viktig å understreke at Norge ikke var bundet av EØS-avtalen til å overta EUs veterinære regelverk. Norske myndigheter valgte på selvstendig grunnlag å fremforhandle en utvidelse av EØS-avtalen på dette området. Utvidelsen ble samtidig i stor grad gjort på grunnlag av at sterke interesser i Norge – først og fremst knyttet til sjømatnæringen – ønsket å overta EUs veterinære regelverk, slik at sjømateksportørene kunne unngå tid- og ressurskrevende veterinær grensekontroll inn til EU. I det veterinærfaglige miljøet var det dessuten flere som ikke hadde de store motforestillingene mot å overta EUs veterinære regelverk. Dette gjaldt blant annet deler av veterinærmiljøet i forvaltningen. Begrunnelsen for å vedta veterinæravtalen fra regjeringens side, kan illustreres gjennom følgende ordutveksling i Stortingets muntlige spørretime 28. oktober 1998 mellom Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra Arbeiderpartiet og fiskeriminister Peter Angelsen fra Senterpartiet. 23 Sistnevnte endte med å støtte veterinæravtalen til tross for motstanden mot avtalen i egen stortingsgruppe og fra fire av Senterpartiets fem andre statsråder: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er i så fall ikke oppsiktvekkende at fiskeriministeren er for en avtale som er av fundamental betydning for norsk fiskerinæring. Men jeg vil gjerne utfylle fru Halvorsens spørsmål. Landbruksministeren gjorde det klart at i den utstrekning han på vegne av Regjeringen fremmer en slik proposisjon, er det ikke med påholden penn fra Stortinget. Da har Regjeringen en selvstendig overbevisning om at dette er en god avtale for Norge. Kan jeg oppfatte statsråd Angelsens svar slik at han også oppfatter denne avtalen som en god avtale for Norge? Statsråd Peter Angelsen (Sp): Som jeg sa i mitt forrige svar, innebærer den avtalen som vi nå skal legge fram for Stortinget, at det har skjedd endringer i EU-markedet som Norge må forholde seg til. Det er ikke bare positive sider ved de endringer som har skjedd i EU-markedet, men Norge må selvfølgelig forholde seg til det, og sett ut fra en totalvurdering vil det være en fordel for norsk fiskerinæring å slutte seg til avtalen. Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området ble Norge en del av EUs felles kontrollsystem for mat og levende dyr, samtidig som Norge påtok seg oppgaven med å fungere som EUs yttergrense ved import fra tredjeland, det vil si land utenfor EU/EØS. Det er samtidig viktig å understreke at det ikke var noe i veterinæravtalen som påvirket mengden av import til Norge. Dette reguleres gjennom importvernet som eventuelt liberaliseres gjennom tollreduksjoner og/eller tollfri import. I ettertid er det kommet færre motforestillinger mot veterinæravtalen enn hva som var tilfelle da denne ble behandlet på slutten av 1990-tallet. På flere områder er det norske regelverket styrket, og Norge deltar aktivt i det veterinærfaglige samarbeidet i Europa, både gjennom Europakommisjonens komiteer og arbeidsgrup- 23 Referat fra muntlig spørretime er lagt ut på Stortingets hjemmesider: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/ Publikasjoner/Referater/
Europautredningen Frode Veggeland per og gjennom det vitenskapelige arbeidet i EFSA. Det har dessuten ikke vært rapportert om betydelige problemer med veterinær grensekontroll for norsk eksport ved grensepassering til EU. Samtidig innebærer veterinæravtalen at Norge i større grad er nødt til å stå sammen med EU om iverksetting av tiltak når det oppstår grenseoverskridende problemer med sykdomsutbrudd. En illustrasjon på dette var håndteringen av utbruddet av munn- og klovsyke i EU i 2001. Håndtering av munn- og klovsyke 24 Noen av konsekvensene av veterinæravtalen kom til syne da det i februar 2001 ble oppdaget omfattende utbrudd av munn- og klovsyke i Storbritannia. Etter hvert spredte sykdommen seg til Frankrike og Nederland. Utbruddet førte til at EU innførte importforbud for kjøtt og meieriprodukter fra Storbritannia og etter hvert også fra de andre landene der sykdommen var påvist. EUs reaksjoner bygde på prinsippet om regionalisering, det vil si at importrestriksjonene skulle begrenses til å være rettet mot de land og de områder der sykdommen fantes og kunne antas å være spredt innenfor. Norge var på dette tidspunkt forpliktet av EUs regelverk på det veterinære området gjennom EØS-avtalen. Norge var dermed i praksis underlagt de tiltak EU bestemte seg for å gjøre for å håndtere utbruddet av munn- og klovsyke, inkludert kontrollbestemmelser og eventuelle importrestriksjoner. Norge fulgte i første omgang opp EUs tiltak. I slutten av februar og begynnelsen av mars 2001 opplevde den norske arbeiderpartiregjeringen et sterkt press fra andre politiske partier og fra bondeorganisasjonene om å innføre et generelt importforbud fra hele EU/EFTAområdet – for øvrig i likhet med hva blant andre USA og Canada allerede hadde gjort. Regjeringen stod først imot det interne presset, men 14. mars valgte den likevel å innføre et generelt importforbud overfor EU/ EFTA, i første omgang gjeldende for 14 dager. Forbudet gjaldt både kommersiell import og privat import og var et tiltak som gikk lenger enn EUs tiltak. Den norske grensen ble dermed «stengt» for innførsel av kjøtt- og meieriprodukter i tillegg til en rekke andre animalske produkter. Spesielt hardt rammet ble de svenske kjøpmennene på den andre siden av grensen, noe som bidro til skarpe reaksjoner fra svensk hold. Regjeringens beslutning ble gjort etter råd fra veterinære fagmyndigheter – i dette tilfellet Veterinærinstituttet og Statens Dyrehelsetilsyn. Norge argumenterte for at den kunne innføre mer omfattende tiltak enn 24 For en analyse av denne saken, se Borgen og Veggeland (2002) og Lie og Veggeland (2010). 29 EU ut i fra muligheten som følger av EØS-avtalens sikkerhetsklausuler. Sikkerhetsklausulene i veterinærregelverket, som også finnes i EUs regelverk, innebærer at landene kan iverksette midlertidige ensidige tiltak som kan medføre stans i handelen, når dette vurderes som nødvendig for å beskytte folke- eller dyrehelsen. Forutsetningen er at tiltaket er tilstrekkelig faglig vurdert. Norske myndigheters beslutning om ensidige importrestriksjoner ble gjort på grunnlag av faglige vurderinger gjort av norske veterinærmyndigheter. Problemet var at det var et sprik mellom disse vurderingene og de faglige vurderingene som var gjort av EUs veterinærmyndigheter. Norske myndigheter hadde problemer med å argumentere for hvorfor Norge skulle stille i en vesentlig annen situasjon enn de andre landene i EØS som heller ikke hadde utbrudd av munn- og klovsyke. Europakommisjonen reagerte overfor Norge ved å vise til at importforbudet var et brudd med EØS-avtalen og at den norske faglige begrunnelsen ikke var god nok til å legitimere forbudet. Det ble også vist til at man forventet at Norge skulle stille seg solidarisk og gjennomføre de tiltak EU mente var tilstrekkelige i den aktuelle situasjonen. Europakommisjonen oppfattet dette som desto viktigere siden den hadde planer om å rette klager mot land utenfor EU/EFTA (ikke minst USA) for det den mente var for omfattende importrestriksjoner i henhold til WTOs SPS-avtale. Et mest mulig enhetlig Europa var derfor ønskelig. Norske myndigheter ble ”kalt inn på teppet” av Europakommisjonen for å forklare og begrunne sine tiltak. EU ga signaler om at Norge gjennom sin ensidige håndtering av munn- og klovsyke situasjonen, risikerte sanksjoner fra EU, for eksempel ved at Norge ville bli nektet deltakelse i EUs faste veterinærkomité. I norske medier ble det også spekulert i om norsk fiskeeksport kunne bli rammet, for eksempel ved gjeninnføring av kostbar og tidkrevende grensekontroll for norsk fisk til EU-land. Den norske regjeringen opplevde på denne måten et krysspress: EU presset på for at Norge skulle moderere importforbudet, mens norske bondeorganisasjoner og flere norske partier presset på for at forbudet skulle opprettholdes. Presset omfattet både faglige og politiske hensyn. Etter råd fra fagmyndighetene valgte den norske regjeringen å oppheve importforbudet med virkning fra 6. april. Landbruksministeren meddelte at han i denne situasjonen også måtte ta politiske hensyn. Det syntes dessuten som om også veterinære fagmyndigheter hatte tatt politiske hensyn som del av beslutningsgrunnlaget. Statens Dyrehelsetilsyn ga følgende råd til Landbruksdepartementet i forbindelse med opphevelsen av importforbudet:
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7 and 8: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 9 and 10: Europautredningen Frode Veggeland G
Page 11 and 12: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 13 and 14: Europautredningen Frode Veggeland m
Page 15 and 16: Europautredningen Frode Veggeland a
Page 17 and 18: Europautredningen Frode Veggeland
Page 19 and 20: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 27: Europautredningen Frode Veggeland 3
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60: Europautredningen Frode Veggeland E

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?