Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

20 Frode Veggeland Europautredningen WTO i 1995 og utvidelsen av EU (Sverige, Finland og Østerrike som nye medlemmer) samme år, var forhold som nødvendiggjorde en slik revisjon. Forhandlingene under protokoll 3 ble ikke ferdigstilt før i 2001, og avtalen trådte i kraft i 2002. Protokoll 3 erstattet dermed i all hovedsak Frihandelsavtalens protokoll 2. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at forhandlingene under artikkel 19 (og kompensasjonsavtaler ved utvidelser av EU) skjer bilateralt mellom Norge og EU og nedfelles som avtaler gjennom brevveksling mellom partene. Protokoll 3 er en integrert del av EØS-avtalen, og eventuelle revideringer skjer gjennom ordinære EØS-prosedyrer. Når det gjelder handelen med bearbeidede landbruksvarer, er det viktig å trekke fram et viktig element som har relevans for både Frihandelsavtalens protokoll 2 og EØS-avtalens protokoll 3, nemlig en ordning med såkalt prisnedskriving for råvarer som inngår i matproduksjonen, den såkalte RÅK-ordningen (”ordning med råvarekompensasjon”). Formålet med RÅK-ordningen er å kompensere for ulikt prisnivå på jordbruksråvarer i Norge og i utlandet ved å utjevne råvareprisene som inngår i industrielt bearbeidde jordbruksvarer. Ordningen skal legge til rette for at norsk matindustri kan produsere industrielt bearbeidede jordbruksvarer basert på norskproduserte jordbruksråvarer for omsetting både i Norge og i utlandet. RÅK-ordningen består av tre hovedelementer (Knutsen 2009; Nordlund 2010). Tollbeskyttelsen skulle i prinsippet dekke den faktiske prisforskjellen mellom norsk og internasjonalt nivå når det gjelder ”norske jordbruksråvarer”. Tollsatsene er justert ned gjennom protokoll 2- og protokoll 3-avtaler med EU (se under). I praksis er dermed tollbeskyttelsen lavere for landbruks(rå)varen når den inngår i et bearbeidet landbruksprodukt enn når den importeres som råvare direkte (Knutsen 2009:123). Prisnedskriving innebærer at bedrifter som selger enkelte typer norskproduserte ferdigvare, kan få et offentlig tilskudd ved bruk av enkelte typer norskproduserte råvarer. Dette gjelder blant annet sjokolade, sukkervarer og iskrem (for råvarer melk og glukose) og pizza (for råvarer ost og kjøtt). Prisnedskrivingen skal bidra til å utjevne prisforskjeller mellom utenlandske og innenlandske priser. Satsene justeres jevnlig i tråd med den internasjonale råvareprisutviklingen – når prisene går opp internasjonalt, settes satsene ned, og omvendt (ibid.). I RÅK-ordningen er det også et element av eksportstøtte som skal bidra til å utjevne forskjellen mellom den råvareprisen norske matprodusenter må betale og den råvareprisen utenlandske matprodusenter må betale. Slik støtte kan gis til bestemte norske råvarer (melkeprodukter, korn/mel, egg, poteter, kjøtt) som inngår i diverse ferdigprodukter som skal eksporteres. Støtte beregnes ut i fra differanse mellom verdensmarkedspris og norsk pris for jordbruksvarer brukt i framstillingen av varen (ibid.). Rent praktisk fungerer RÅK-ordningen slik at matindustrien kan søke om tilskudd i form av prisnedskriving for en råvare som inngår i en ferdigvare, og/eller søke om tilskudd i form av eksportstøtte for å utjevne de konkurranseulempene råvareprisforskjeller mellom Norge og andre land utgjør på eksportmarkedene. Protokoll 2 og 3 har vært det legale grunnlaget i handelen med EU for de bearbeidede landbruksvarene som omfattes av RÅK-ordningen. For eksempel, ved åpning for økt import av bearbeidede landbruksvarer under protokoll 3, vil RÅK-ordningen være viktig for at bearbeide landbruksprodukter basert på norske råvarer kan møte konkurransen på like vilkår som utenlandske produsenter. RÅK-ordningen gjør på den måten at Norge kan opprettholde et importvern på jordbruksvarer og dermed beskytte norsk jordbruksproduksjon, samtidig som matindustrien blir kompensert for at de ikke kan importere råvarer til verdensmarkedspris. Likevel bidrar økt import av bearbeidede landbruksvarer under protokoll 3 til økt konkurranseeksponering for norsk matindustri. Norge har i hovedsak hatt defensive interesser knyttet til artikkel 19 og protokoll 3, det vil si interesser knyttet til å opprettholde et sterkest mulig importvern. Det er vanskelig å vurdere generelt hvilke konsekvenser handelsliberaliseringen på disse områdene har hatt for norsk landbruk, men som vi senere skal se, har det skjedd en merkbar importøkning for de produkter som omfattes av artikkel 19 og protokoll 3. Selv om norske myndigheter har forsøkt å skjerme sensitive norske jordbruksprodukter, kan videre økt import, spesielt på sikt, legge press på norsk jordbruks konkurranseevne. Dette har også stor betydning for den landbruksbaserte matindustrien som i all hovedsak baserer sin produksjon på norske jordbruksprodukter, som kjøtt- og meierisektoren. Når det gjelder hvilke konsekvenser artikkel 19 og protokoll 3 ellers har for norsk matindustris konkurranseevne, vil dette variere avhengig av produktgruppe og matbedriftenes produktportefølje (Nordlund 2010). Den konkrete innretningen av de handelspolitiske rammebetingelsene har naturligvis også betydning. Ett av kjernespørsmålene for matindustrien er uansett knyttet til hvilken pris den må betale for de jordbruksprodukter som inngår i matproduksjonen. Samtidig vil betydningen av denne råvareprisen for konkurranseevnen variere mellom ulike industrier.
Europautredningen Frode Veggeland Matindustrien har dermed interesse av lave råvarepriser, enten det gjelder importerte eller norskproduserte jordbruksprodukter som inngår i produksjonen. Når det gjelder råvarer som ikke produseres i Norge, er dette hensynet delvis ivaretatt gjennom tollfrihet på omkring halvparten av tollinjene. Samtidig vil store deler av matindustrien ha problemer med å konkurrere med utenlandsk matindustri hvis ikke Norge hadde på plass et sterkt importvern på visse produkter. Det norske jordbruket har interesse av å opprettholde et sterkt importvern og unngå sterke importøkninger av produkter som konkurrerer med norske jordbruksprodukter som enten selges direkte i markedet eller som inngår som råvare i norsk matindustri. Samtidig vil norske bønder også ha interesse av å kunne ta ut høye råvarepriser i markedet for å sikre egne inntekter. Forholdet mellom det norske jordbruket og norsk matindustri er blitt beskrevet som et ”skjebnefellesskap”, der begge er avhengig av beskyttelse mot utenlandsk konkurranse. Samtidig har som vist norsk matindustri og norsk jordbruk både felles og divergerende interesser knyttet spesielt til råvarepriser. 2.5.1. Forhandlingene under EØS-avtalens artikkel 19 Det ble allerede i 1995-97 ført forhandlinger mellom EU og Norge om gjensidig økt markedsadgang under artikkel 19. Norge og Europakommisjonen ble til slutt enige om en avtale høsten 1997, men da Europakommisjonen la utkast til avtale fram for medlemsstatene, ble avtalen avvist. Hovedårsaken var at medlemslandene mente at Norge ikke hadde gitt tilstrekkelig med konsesjoner til EU. Enkelte medlemsland, blant annet Sverige, mente i tillegg at avtalen ikke var tilstrekkelig balansert medlemsstatene imellom. Nye artikkel 19-forhandlinger ble ikke gjenopptatt før i 2002. Disse forhandlingene endte med ny enighet mellom Europakommisjonen og Norge om utkast til en avtale. Denne gangen godkjente medlemsstatene avtalen som dermed ble iverksatt i 2003 som den første artikkel 19-avtalen etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 (St.prp.nr.71 (2002-2003)). De mest sentrale elementene i avtalen var relatert til kjøtt og ost. For kjøttprodukter ble det bestemt en gjensidig tollfrikvote på til sammen 800 tonn (som tilsvarte under 1 prosent av det norske kjøttforbruket). EU fikk tollfrikvoter på svinelever, skinker, pølser og kjøttboller. Norge fikk tollfrie kvoter for eksport til EU på lammekjøtt, spekemat og spekepølser. Partene ble også enige om en gjensidig økning av ostekvoten fra 2560 tonn (som hadde hatt en tollsats på kr 1,20 pr kg) til en fullt ut tollfri kvote på 4000 tonn (som tilsvarte 6 prosent av norsk osteforbruk) (St.prp.nr.71 (2002-2003), s.2). Selv om avtalen skulle ta utgangspunkt i historiske importrettigheter, forutsatte den også at utvidelsen av ostekvoten skulle 21 åpne for nye importører, noe man forventet skulle føre til et bredere spekter av oster på det norske markedet. Etter ytterligere konsultasjoner ble ostekvoten i 2006 økt med 500 tonn til en samlet importkvote på 4500 tonn. Kvoteøkningen ble inn til Norge fordelt etter den etablerte fordelingsnøkkelen. Avtalen innebar videre gjensidig tollfrie importkvoter for grønnsaker, frukt, bær og grønne planter. Norge fikk økte tollfrie kvoter inn til EU for moreller og jordbær og en ny tollfri kvote for salater. Norge ga EU tollfrie kvoter for jordbær og salater, og det ble dessuten gitt tollfrihet for ca. 70 prosent av tollposisjonene for grønne planter og blomster (St.prp.nr.71 (2002- 2003), s.3). Avtalen under artikkel 19 la dermed opp til økt konkurranse i det norske markedet, men også en bedring av norske bedrifters eksportmuligheter til EU for enkelte produkter. På grunn av det generelt høyere kostnadsnivået i Norge, var det likevel EUs eksportører som hadde mest å vinne på reduserte tollsatser og økte importkvoter. EU fikk også enkelte andre konsesjoner i artikkel 19-avtalen. EU fikk blant annet gunstigere tollbetingelser enn andre stater for eksport til det norske markedet som ikke skulle erstatte norsk produksjon. Noen av disse tollreduksjonene ble antatt å være til fordel for norsk matindustri og norske forbrukere, blant annet tollfrie kvoter for eplejuice, potetflak til industriformål, såfrø, høy, baconcrisp 16 og epler (før sesong). EU fikk også tollfrihet på 40 produkter, der tollen allerede var lav og som i hovedsak ble dyrket i sydligere strøk. Tolv av de nitten nye kvotene skulle fordeles ved auksjon, to etter søknadstidspunkt, og for ostekvoten ble det innført en særskilt fordelingsmekanisme: 730 tonn skulle fordeles til nykommere uten historiske rettigheter og resten skulle fordeles basert på historiske rettigheter. De fire resterende kvotene skulle fordeles etter diverse mekanismer. Artikkel 19-avtalen krevde endringer i forskrift om fordeling av tollkvoter for landbruksvarer og i forskrift om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien. Artikkel 19-avtalen ble behandlet av Stortingets utenrikskomité i 2003 på grunnlag av stortingsproposisjonen som var lagt fram av regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Innst.S.nr.286 (2002-2003)). Komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspar- 16 Baconcrisp inngikk her som artikkel 19-produkt, selv om det vanskelig kan betraktes som basis jordbruksprodukt. Poenget er at landbruksbaserte produkter som ikke er tatt med i listen over de produkter som omfattes av protokoll 3 i EØS-avtalen, vil være relevant under artikkel 19.
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7 and 8: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 9 and 10: Europautredningen Frode Veggeland G
Page 11 and 12: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 13 and 14: Europautredningen Frode Veggeland m
Page 15 and 16: Europautredningen Frode Veggeland a
Page 17 and 18: Europautredningen Frode Veggeland
Page 19: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 29 and 30: Europautredningen Frode Veggeland p
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 53 and 54: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60: Europautredningen Frode Veggeland E

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?