Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

More documents

Recommendations

Info

8 Frode Veggeland Europautredningen ser står på spill, og hvordan påvirker disse den norske tilpasningen? Hvilken betydning har politiske hensyn og rettslige forpliktelser for de tilpasningene som er gjort? I hvilken grad følger tilpasningene et stiavhengig spor, det vil at beslutninger tatt på ett tidspunkt har begrenset handlingsalternativene på et senere tidspunkt og dermed ført til tilpasninger som kanskje ellers ikke ville blitt gjort? Jeg vil også vurdere noen av de motiver og drivkrefter som ligger bak de norske tilpasningene til EU og noen utfordringer tilpasningene kan skape. 1.2. Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet: bakgrunn Norges forhold til EU/EF var fram til EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, regulert gjennom frihandelsavtalen med EF fra 1973 (Veggeland 2001; Lie og Veggeland 2010). Verken fiskeri- eller landbrukspolitikk var del av avtalen, men partene skulle likevel med jevne mellomrom forhandle om en gradvis utvidelse av handelen. Landbruk var ikke forhandlingstema i forhandlingsrundene i den globale handelsavtalen GATT 2 før den såkalte Uruguay-runden (1986-93) som i 1995 endte med etablering av Verdens handelsorganisasjon (WTO) 3 , inkludert en separat avtale for landbruk (WTO 1999). Fram til 1990-tallet ble dermed den norske mat- og landbrukspolitikken i hovedsak utformet uavhengig av omfattende forpliktende internasjonale avtaler (Veggeland 2001). Det er likevel viktig å understreke at internasjonale forhold likevel spilte en viktig rolle for den norske matproduksjonen generelt og den norske mateksporten spesielt. Norge har hele tiden deltatt aktivt i den internasjonale regelverksutviklingen og fortløpende oppdatert nasjonal lovgivning i tråd med internasjonale anbefalinger som blant annet er kommet fra Verdens helseorganisasjon (WHO) 4 , Verdens matvareorganisasjon (FAO) 5 og det internasjonale matvarestandardorganet Codex Alimentarius Commission som er underlagt disse to FN-organene (Lie og Veggeland 2010). Også EUs medlemsland har deltatt i disse organene. Fram til EØS-avtalen trådte i kraft pågikk det også et aktivt nordisk samarbeid når det gjaldt utvikling av regelverk på matfeltet. På denne måten har det i lang tid pågått et internasjonalt arbeid for å harmonisere nasjonale regler på matfeltet, noe som kan forklare hvorfor det norske regelverket på de 2 GATT: General Agreement on Tariffs and Trade. 3 WTO: World Trade Organization. 4 WHO: World Health Organization. 5 FAO: Food and Agricultural Organization of the United Nations. fleste områder var i overensstemmelse med EUs regelverk da EØS-avtalen ble inngått, selv om det fantes enkelte unntak. Det er samtidig viktig å understreke at tilpasningen av norsk regelverk til internasjonale anbefalinger tidligere ble gjort gjennom deltakelse i det frivillige internasjonale standardiseringsarbeidet og ikke på grunnlag av forpliktende avtaler. Det er også viktig å understreke at Norge, som en viktig handelsnasjon, har hatt sterke interesser knyttet til felles internasjonale spilleregler også i matvarehandelen, ikke minst fordi Norge i sum framstår som en betydelig netto matvareeksportør på grunn av sjømateksporten (Nordlund 2010). Sjømateksporten er en av Norges viktigste eksportnæringer med en samlet verdi på nærmere 54 milliarder kroner i 2010. Ett av de desidert viktigste markedene for denne eksporten er EUmarkedet. Fram til 1994 var likevel situasjonen den at Norge i prinsippet stod fritt til å utarbeide et nasjonalt basert regelverk for den norske matproduksjonen, og nasjonalt baserte virkemidler for å oppnå vedtatte mål i landbrukspolitikken (og fiskeripolitikken). EØSavtalen og etableringen av WTO endret dette. Etableringen av WTO innebar at det norske importvernet på landbruksfeltet måtte legges om fra et kvantitativt importvern, med mulighet for sesongmessige importforbud for ulike landbruksprodukter, til et tollbasert importvern (Veggeland 2001). Gjennom WTOs landbruksavtale ble det videre lagt begrensninger på hvordan virkemidler i landbrukspolitikken, som eksportstøtte og internstøtte, kunne utformes. Jeg skal ikke gå nærmere inn på betydningen av WTO i dette notatet. EØS-avtalen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft i 1994 (Sejersted med flere 2004). I likhet med Frihandelsavtalen fra 1973 omfattet ikke avtalen landbrukspolitikk og fiskeripolitikk, men den hadde likevel betydning for disse to områdene ved at Norge overtok det aller meste av EUs matvareregelverk (som omfatter produktkrav, hygiene, tilsyn og kontroll m.m.) som på denne tiden var under sterk utvikling i EU. EØSavtalen innebar at det norske regelverket på matfeltet måtte tilpasses det regelverket som ble utviklet for EUs indre marked. Ser vi bort fra tollvernet og ulike handelspolitiske virkemidler som anti-dumping tiltak m.m., ble Norge dermed en del av det indre marked på matfeltet. Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen i 1999, overtok Norge det aller meste av EUs regelverk også på det veterinære området, noe jeg kommer tilbake til. EØS-avtalen innebar også en sterkere ambisjon om å utvide handelen med landbruksprodukter og bearbeidede landbruksprodukter.
Europautredningen Frode Veggeland Gjennom EØS-avtalen er Norge i praksis blitt en tett integrert del av EU på matfeltet, samtidig som det har oppstått et økt press for å liberalisere handelen med landbruksprodukter. Jeg skal se nærmere på denne utviklingen i dette notatet. 1.3. Notatets struktur Notatet er bygd opp på følgende måte: i kapittel 2 presenteres først tre kategorier av drivkrefter som kan ligge til grunn for Norges tilpasninger til EU på mat- og landbruksfeltet. Deretter redegjøres det for hvordan mat- og landbruksfeltet er regulert gjennom EØSavtalen, bilaterale forhandlinger og avtaler med EU, og gjennom EFTA-samarbeidet. I kapittel 3 redegjøres det først for utviklingen på matfeltet, da i hovedsak relatert til EØS-avtalen, og deretter for utviklingen i norsk landbruk og i handelen med jordbruksprodukter og bearbeidede jordbruksprodukter mellom EU og Norge. Kapittelet avsluttes med en vurdering og analyse av hvilke drivkrefter som har ligget til grunn for de norske tilpasningene og noen av de utfordringer Norge står overfor på mat- og landbruksfeltet når det gjelder forholdet til EU. 2. Regulering av Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet 2.1. Innledning Jeg skal i dette kapittelet se nærmere på utviklingen av EUs regelverk og institusjoner på matfeltet og hvordan dette får betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Når det gjelder landbrukspolitikken, fokuserer jeg primært på de bestemmelser som er nedfelt i EØSavtalen knyttet til intensjonen om å gradvis liberalisere handelen. Jeg vil også se på hvordan Norges deltakelse i EFTA-samarbeidet berører mat- og landbrukseltet og på andre forhold som har betydning, som prisnivå og grensehandel. Først skal jeg presentere en analyseramme basert på ulike drivkrefter som ligger til grunn for tilpasninger til EU. 2.2. Norges tilpasning til EU: ulike drivkrefter 6 2.2.1. Økonomisk interessedrevet tilpasning Norge har en åpen økonomi basert på stor grad av samhandling med andre stater. På en rekke områder – som i energisektoren, sjømatsektoren og tjenestesektoren – har Norge klart offensive interesser, der markedsadgang står i fokus. På landbruksfeltet har Norge i hovedsak defensive interesser, der særlig jordbruket, men også deler av den landbruksbaserte matindustrien, står i fare for å bli utkonkurrert hvis det norske markedet fullt ut åpnes for utenlandske konkurrenter. Kombinasjonen av sterkt offensive og sterkt defensive interesser gjenspeiles også i norske myndigheters handelspolitiske strategier, der man forsøker å håndtere landbruk isolert fra andre sektorer og samtidig unngå sakskoplinger i internasjonale forhandlinger. Økonomisk interessedrevet tilpasning viser til at tilpasning til internasjonale forhold skjer i den grad tilpasningen kan bidra til å fremme bestemte nasjonale økonomiske interesser. Forutsetningen er at staten beholder sin suverenitet til å velge hvilke områder som skal tilpasses. Statene betraktes her som rasjonelle aktører som foretar rasjonelle interesseavveininger og ikke går lenger i tilpasningen enn det som samlet anses å være i statens økonomisk interesse. Ut i fra denne logikken vil med andre ord ikke statene tilpasse seg til internasjonale forhold hvis tilpasningen anses å bryte med grunnleggende nasjonale økonomiske interesser. Samtidig vil staten offensivt kunne ta initiativ til vidtrekkende 6 Skillet som her gjøres mellom økonomisk interessedrevet tilpasning, politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning og stiavhengighet er inspirert av analytiske rammeverk presentert i Claes og Tranøy (red.) (1999), Tranøy og Østerud (red.) (2001) og Rommetvedt (red.) (2002), som alle handler om tilpasning av norsk politikk til internasjonale forhold. 9
Page 1 and 2: RappoRt # 9 Norges forhold til EU p
Page 3 and 4: Europautredningen Frode Veggeland O
Page 5 and 6: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 7: Europautredningen Frode Veggeland I
Page 11 and 12: Europautredningen Frode Veggeland 2
Page 13 and 14: Europautredningen Frode Veggeland m
Page 15 and 16: Europautredningen Frode Veggeland a
Page 17 and 18: Europautredningen Frode Veggeland
Page 19 and 20: Europautredningen Frode Veggeland M
Page 23 and 24: Europautredningen Frode Veggeland U
Page 25 and 26: Europautredningen Frode Veggeland s
Page 29 and 30: Europautredningen Frode Veggeland p
Page 31 and 32: Europautredningen Frode Veggeland f
Page 33 and 34: Europautredningen Frode Veggeland k
Page 35 and 36: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 47 and 48: Europautredningen Frode Veggeland l
Page 51 and 52: Europautredningen Frode Veggeland t
Page 55 and 56: Europautredningen Frode Veggeland V
Page 59 and 60:
Europautredningen Frode Veggeland E
show all

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?