Melankoli, Politikk og Økologisk medvit - diskusjon ... - Rebbestad.no

kunstnargeniet si viktigaste kjelde. 183 Målaren snakkar om bilete i forhold til tekst, og meiner
at bilete er meir eigna for det sublime utrykk på grunn av sine ekspressive mogelegheiter. Han
forklara vidare: ”…, since the symbol is nothing and the thougth appears to be everything;
- er biletet meir ekspressivt på grunn av den frie ideen og dei visuelle teikna, som er kjelda
som knyter kunstnaren i kontakt med begjæret (ibid.). Dette viser ein generell oppfatning av
figuren som sublim og styrkjer allegorioppfatninga av blokkene i ”Melankolia”. Sidan Enehaug
stundom brukte Delacroix som førebilete for arbeida sine, ser eg det som relevant å vurdere dei
to figurframstillingane i ”Melankolia” på denne måten.
Tidlegare har eg diskutert det sublime ved allegorien i framgrunnen i ”Melankolia”, derfor vil
eg nå prøve å gjere greie før det sublime ved blokkene i bakgrunnen og måten dei kan påverkar
betraktar. I den forbindelse viser eg til kunstnaren sin plassering av blokkene oppå ei høgde med
ein lys himmel i bakgrunnen som framhever den mørke fargen på blokkene. Kontrasten mellom
lys og mørke framhever blokkene og framstillinga kan gje ein sublim verknad. Mellom blokkene
som står på rekke og rad, er det spesielt den raudlege blokka som skil seg ut. Denne blokka er
skildra på ein individuell måte med typiske funksjonalistiske trekk og opererer dermed isolert
og retorisk med betraktar. Sidan dei sublime figurframstillingane i framgrunnen og bakgrunnen
kommuniserer retorisk med betraktar, vert det vesentleg å studere korleis dei organiske og
uorganiske formene kommuniserer i forhold til betraktar sitt medvit. Motivet av blokkene skaper
ei førestilling om eit kjølig stilistisk trekk som er uorganisk. Liknande uorganisk førestilling
uttrykkjer engelen gjennom ein objektive stil. I møte med motivet kan publikum oppretta ein
metaforisk kontakt. Gjennom denne kontakten kan dei identifisere seg ved å sei; eg som ein
materiell, kjølig og livlaus ting. Kristeva seier at under depresjon kan menneske få denne type
”tinglege” kjensler. 184 Denne kjølege distansen som oppstår i møte med det kunstige materielle
stilluttrykket, uroar Enehaug ved å påføre dei allegoriske representasjonane ein ekspressiv stil.
I den samanheng prøvde eg tidlegare å vise korleis kunstnaren bevisst bruker den ekspressive
surrealistiske konvensjonen, til å kritisere det irrasjonelle ved dei konservative handlingane.
Dermed kan det verke som om kunstnaren er bevisst på sin eigen irrasjonell natur. Samtidig
kritiserer han kapitalistiske krefter, for å skjule sin irrasjonalitet gjennom ein kjølig og materiell
stilkonvensjon. Sett i forhold til konservative uttaler som kritiserer dei radikale for irrasjonalitet,
kan det irrasjonelle elementet som Enehaug bruker bli tolka som ein bevisst motpåstand (ref.,
kap.3). Enehaug bruker surrealismen på ein konkret og kritisk måte, til å uttrykk sitt politiske
bodskap om den samtidige kontekst. I samband med den politiske agendaen oppfattar eg
allegorien i framgrunnen som det mest håpefulle elementet, fordi hennar subjektive uttrykk
etablerer best kontakt med medvitet til publikum. Tidlegare tolka eg dei subjektive kvinnelege
ansiktstrekka til allegorien som etiske uttrykk. Det inneber at samtidig som motivet kan bli tolka
183 Janson, Neoclassicism and Romanticism 1750-1850, Sources and Documents, Volume II,
Restoration/ Twilight of Humanism, Lorenz Eitner, 1970: p.,110.
184 Kristeva, Svart sol. Depresjon og melankoli, 1994: pp., 61-63.
75