Norsk Telefoningeniørmøte 1992 - Telenor

72
Det lengste systemet til nå er installert
mellom Iran og de Forenede Arabiske
Emirater. Kabelen som ble levert var 185
km lang i en sammenhengende lengde,
og den er vist i figur 3 før lasting ombord
i kabelskipet. Kabelen har 12 hermetiske
fibrer og er bestykket med 140 Mbit/s
systemer.
Bekreftelsen på det internasjonale gjennombruddet
for den norske teknologien
kom imidlertid med kontrakten på TAT
10 segment D prosjektet. Dette er en forlengelse
av TAT 10 (mellom USA og
Tyskland), fra landtaket i Tyskland til
Holland, og kunden for segment D er den
samme som for den transatlantiske delen:
ATT, Deutsche Bundespost og PTT
Telecom i Holland. Det inngår 290 km
Figur 1 Kvalifiserte sjøkabler
Figur 2 Utstyr for kontroll av “touch down”
Figur 3 185 km kabel til Iran - UAE
kabel (i to seksjoner) med 12 hermetiske
fibrer som skal bestykkes med 565
Mbit/s. Installasjonen skal begynne i juni
92.
Det skal også legges til at arbeidet med
FOS og LOS har gitt Alcatel Kabel en
sentral Posisjon i Alcatel-konsernet, som
medeier i markedsføringsorganisajonen
Alcatel Submarcom og med spesielt
ansvar for forsterkerfrie systemer. Dette
åpner for markedsmuligheter som Alcatel
Kabel ikke ville hatt tilgang til på egen
hånd.
Snublende offentlig støtte
Prosjektet har hatt en ramme på 50
MNOK finansiert av Alcatel Kabel, Televerket
og Industrifondet. Televerkets
bidrag, både teknisk og økonomisk, har
vært av uvurderlig nytte for prosjektet.
Industrifondet har støttet prosjektet med
12 MNOK for årene 1989 og 1990, og
uten denne støtten hadde ikke prosjektet
sett dagens lys. På søknaden for 1991,
som skulle være det siste året, ble det
imidlertid avslag fordi bidraget fra Industrifondet
ikke lenger var vurdert å være
“utløsende” for prosjektet.
Dette bortfallet av et bidrag på
4 MNOK i ett år virket imidlertid terminerende
på en av hovedelementene i prosjektet.
Utvikling og utprøving av simultan
legging og nedgraving fra samme fartøy,
som hadde tatt mer tid enn opprinnelig
planlagt, fordi både legge- og nedgravingsteknikkene
hver for seg måtte
utvikles først, måtte således stoppes.
LOS ble altså enda et offer for norske
myndigheters mangel på utholdenhet når
det gjelder utviklingskontrakter. Det ser
stadig ut til at det er politisk bedre å spre
litt penger på mange små prosjekter enn å
satse på noen få store som kan bety noe i
internasjonal sammenheng.
Konklusjon
Til tross for at noe av finansieringen falt
bort i sluttfasen, har LOS-prosjektet vært
et utmerket eksempel på hvordan vi bør
samarbeide i Norge om å utvikle de
nasjonale fordeler vi har til internasjonale
nisjeprodukter.
Norge trenger flere LOS-prosjekter!!!