evaluering - Arena-programmet

forskningsinstitutter i kategorien ’relaterte og støttende virksomheter’. Det problematiske med dette er at
skillet mellom kunnskapseksplorerende organisasjoner (dvs. organisasjoner som genererer ny kunnskap sånn
som universitet og forskningsinstitutter) og kunnskapseksploaterende organisasjoner (dvs. foretak) utviskes,
noe som ytterligere forsterker uklarheten omkring hvilke faktorer i klyngedannelser som sådan fremmer
foretaks innovasjonsevne.
For å unngå slike uklarheter og komme nærmere en bedre forståelse av hvordan innovasjonsevne kan
fremmes, kan et innovasjonssystemperspektiv anvendes. Innovasjonssystem kan finnes på ulike geografiske
nivå så som det nasjonale og regionale, og også utvikles for spesielle sektorer i form av sektorielle
innovasjonssystem. Et regionalt innovasjonssystem er definert som bestående av to delsystemer med
systematisk og langsiktig gjensidig interaksjon, det kunnskapseksplorerende delsystem (universitet, FoU
institutter, forskningsparker osv.) og det kunnskapseksploaterende delsystem (foretaksklynger) (Asheim og
Gertler, 2005).
Innovasjonsystemtilnærmingen ble utviklet på begynnelsen av 1980-tallet som del av et OECD arbeid for å
formulere et dynamisk perspektiv på mulighetene for å påvirke innovasjon og læring for å fremme
konkurranseevne og økonomisk vekst – ofte kalt "the high road strategy". Dette i motsetning til en
kostnadsbasert konkurranse – "low road strategy", hvor det offentlige kan spille en viktig proaktiv rolle
sammen med private aktører gjennom å legge forholdene til rette for å gi insitamenter til et økt samarbeid
mellom industri og næringsliv, som en viktig faktor for å fremme innovasjons- og konkurranseevne til foretak,
regioner og nasjoner (Lundvall, 2008).
Nasjonal innovasjonssystempolitikk ble utviklet på slutten av 1980-tallet (Freeman, 1987; Lundvall, 1992;
Nelson, 2003), og på første del av 1990-tallet kom så de første arbeider som lanserte innovasjonssystempolitikk
på et regionalt nivå empirisk basert på suksesshistorier fra det Tredje Italia og Silicon Valley som eksempler på
vellykkete klyngedannelser (Cooke, 1992; Asheim, 1995; Piore og Sabel, 1984).
Innovasjonsystemtilnærmingen plasserer innovasjon i sentrum for økonomisk vekst. Den representerte et
skifte fra en dominerende lineær forståelse av innovasjon, fremmet gjennom en tradisjonell vitenskap og
teknologipolitikk, til et syn på innovasjon som en interaktiv prosess, hvor mange aktører som f.eks. foretak,
universitet og myndigheter – ofte omtalt som Triple-Helix – medvirker.
I tillegg til definisjonen av et regionalt innovasjonssystem, som ble omtalt ovenfor, og som ofte benevnes som
en “snever” definisjon, kan et regionalt innovasjonssystem også gis en bred definisjon, hvor alle faktorer som
påvirker læring og innovasjon kan innregnes. Med et slikt perspektiv blir det ikke kun relevant å snakke om
spesifikke innovasjonspolitiske virkemidler, men også om virkemidler på andre politikkområder som
arbeidsmarkedet og utdanningssektoren, som kan ha betydning for foretaks, regioners og nasjoners
innovasjonsevne.
Et eksempel på en bredt definert regional innovasjonssystempolitikk, er VRI-programmet, hvor det brede
perspektivet kommer fra tidligere programmer (BU 2000 og VS 2010), som er integrert i VRI-programmet. I
disse to forgjengerne til VRI ble det særlig fokusert på lærende organisasjoner og kompetanseutvikling.
Arbeidsorganisasjonens betydning for foretaks innovasjonsevne har fått økt oppmerksomhet i de senere år,
ikke minst takket være forskningen til Lorenz og Lundvall (2006). Det nye med VRI-programmet er så i tillegg å
ha ambisjoner om å fremme samarbeidet mellom næringsliv og universitet i regionene og på den måten
realisere det som nå kalles en bredt basert innovasjonspolitikk. I dette ligger at en søker å oppnå en
kombinasjon av en erfarings basert innovasjonsmåte (Doing, Using, Interaction eller “DUI”), som fremmes
gjennom bredt definerte, regionale innovasjonssystem, og en mer forskningsbasert innovasjonsmåte (Science,
Menon Business Economics 19 RAPPORT