Bind 5 - Hole kommune

VEIEN SUNDVOLLEN–ÅSA
Den gamle bygdeveien fra Sundvollen og nordover langs
fjorden var ikke stort mer enn en gutu, eller i beste fall en
enkel kjerrevei. Sist i 1930-årene begynte arbeidet med å lage
ny bygdevei her. Gamleveien mot Åsa gikk gjennom tunet på
Øvre Sundvollen og nordover. Ved Lårvika gikk den på nedsida
av gårdstunet. Da den nye veien ble bygd, ble den lagt
vest for Sundvolden Hotel. Ved krigsutbruddet i 1940 var den
ferdig fram til Trøgsle, og grovplanert videre fram til avkjøringa
til Lyse. Etter krigen ble arbeidet tatt opp igjen. I 1947 var
de kommet til Lårvika, hvor veien ble lagt øst for gårdstunet. I
1953 delte den bruket Hagabråten i to. Midt i 1950-årene var
den nye bygdeveien klar fram til Norderhov grense ved Elvika.
16 FOROR ØSTSIDA D AV FJORDEN – OG KROKSKOGEN
Gravrøyser fra bronsealder og eldre jernalder ligger på
rekke og rad langs fjorden. Ved Sundvollen, Berget og på
Sollihøgda (Klokkehaugen) er det helleristninger som alle er
datert til bronsealderen (1800–500 f.Kr.) To av feltene
(Sundvollen og Berget) ligger ved fjorden, den tidens hovedfartsåre.
Veier
Det var smått med veier i denne delen av Hole fra gammelt av.
Som i resten av bygda var det kun mindre gårdsveier, fegater
og onneveier, og noen steder bare stier og tråkk. Ferdselen til
og fra Krokskogen lagde far den veien, om vinteren over isen
fra Østbygda og Røyse, om sommeren via Kroksund og opp
Grøndokka, Nordkleiva, Krokkleiva, Manaskaret eller en av
kleivene lenger sør. Fra Høglaupet (Rørvikberget) forbi
Klokkerbråten og opp Manaskaret gikk et gammelt far som i
1770-årene ble utbygd til postvei til Bragernes (kalt
«Brageveien»). Den gikk forbi Byflaksetra, over Skarpsnoåsen
og ned Sønsteruddalen, forbi plassen Østbråtan og videre
til Fjulsrud og Toverud.
I 1854 ble nyveien fra Sundvollen til Enger i Lier åpnet, og
da veien fra Skaret over Sollihøgda til Bærum ble ferdigstilt
fire år etter (1858), fikk kongeveien over Krokskogen avløsning
som hovedvei til Bergen. «Chausséen» ble regnet som et
mesterverk innen den tidens veibygging, og åpnet også
Sollihøgda for ny bebyggelse og turisme. Her utviklet det seg
tidlig på 1900-tallet et tettsted med boliger, hytter, butikker,
kapell, skole og sagbruk.
«... ALDRI BLEV HAN FUNNET IGJEN»
«I de gamle fogders tid var det ingen vei mellem Sollihøgda og
Sundvolden. Trafikken gikk den gangen mest efter fjorden – i
båt om sommeren og på isen om vinteren, og de som skulde
til Svangstrand og Lier la gjerne til i sundet ved Utøya for å
hvile en stund, eller vente på løie. Titt spurtes det ulykke på
fjorden – især var det mange som kjørte gjennem isen.
Således kan jeg fortelle at det på gården Storruste i Hedalen
står beretning på en postilleperm om mannen der på gården
som for cirka 80 år siden druknet i Holsfjorden ved Utøya.
Han kom fra Drammen og hadde 300 daler på sig. Aldri blev
han funnet igjen».*
* V.V.: Avisartikkel i Fremtiden 14. februar 1933 (kopi i Hole bygdearkiv).