Kulturminner og verdiskaping i Nord-Norge - NIKU

NIKU Rapport 66
Naturverdiene, slik det er argumentert fra norske myndigheter, handler både om naturskjønnhet og
om biodiversitet og geologi. I en argumentasjon for Lofotens enestående universelle verdi, vil både
biologi og geologi være viktige, men for verdiskaping vil det være kombinasjonen av kultur og natur –
der opplevelsesturisme knyttet til for eksempel fiskeriene vil være viktig. Tilreisende vil både kunne
få oppleve og erfare fiskeriene, som jo er grunnlaget for bosettingen, i et dramatisk og spektakulært
naturlandskap. Også ved naturbaserte opplevelser som for eksempel klatring, padling, skikjøring,
sjørafting med mer, vil naturskjønnhetskriteriet hvor landskap og sjøskap innbyr til den totale
mestringsopplevelsen være sentralt. Selv om flere vil tiltrekkes til Lofoten på grunn av biologi og
geologi, vil det alt overveiende flertall av hundretusener av turister komme på grunn av den
spektakulære naturen og sammenhengen mellom kultur og natur – hvor mennesker har bodd og levd
i tusenvis av år, basert på de naturgitte forutsetningene. Sjeldne naturfenomener, som havsafari med
hval- og havørnobservasjoner, og mytisk natur vil i tillegg kunne oppleves av både besøkende og
fastboende og slik danne grunnlag for andre fortellinger om verdi og verdiskaping enn kun de som
næringsvirksomhet vil basere seg på.
Konsekvensen ved å skrive inn Lofoten på verdensarvlista etter disse kriteriene, er at Norge som
statspart må forplikte seg til å forvalte både natur og kultur på en slik måte at alle verdier som ligger
nedfelt i både kulturarv/-landskap og naturskjønnhet/biodiversitet, sikres og formidles til nåværende
og kommende generasjoner. Hvis Lofoten forvaltes på en slik måte at for eksempel fiskeriene
opphører eller at den naturskjønnheten som det argumenteres for, blir avbrutt av visuelle eller
auditive installasjoner, vil det kunne være grunn for UNESCO til å «de-liste» Lofoten som verdensarv.
Uavhengig av verdensarvstatus er det tydelig at en satsning på kulturarv i verdiskapingsøyemed i
Lofoten i sterk grad underbygger den tilpasning til naturen som kulturarven representerer. Vi finner
at det blant våre informanter er en høy grad av bevissthet omkring forholdet mellom kulturminnene
og naturarven, og at man ønsker å se dette i sammenheng.
4.4 Kulturminner i bruk til verdiskaping
En refleksjon over hvilke kulturminner som er i bruk til verdiskaping blant våre informanter,
avstedkom interessante diskusjoner om både hva verdiskaping er - altså hva slags verdier en
utnyttelse av kulturminnene skaper – og på hvilken måte kulturminnene bidrar til verdiskaping.
Eksempelvis ble det i Henningsvær påpekt fra flere at man opplever det som at man lever i et
kulturminne – at hele stedet kan sees på som et kulturminne i sin helhet, og at vedlikehold og
utvikling av været således kan sees som en verdiskapingsprosess av både økonomisk, kulturell og
sosial art. I Kabelvåg ble det likeledes poengtert at en oppgradering og oppussing av havneområdet
både ville styrke stedets identitet og sørge for en kontinuitet i stedets tilknytning til havet, samt legge
til rette for ny verdiskaping gjennom å øke stedets attraktivitet som besøksplass for turister og andre
besøkende. Bevisstheten om viktigheten av en bred forståelse av verdiskaping var til stede både på
kafémøter i de to tettstedene og hos informanter i kommune og fylkeskommune.
Vi vil i det følgende beskrive noen av de kulturminner som ble oppgitt å være i bruk i
verdiskapingsøyemed. Langt de fleste av prosjektene som er initiert i Henningsvær er knyttet til
bygningsmasse som på en eller annen måte brukes i forretningsøyemed, mens man i Kabelvåg i
større grad har hatt et fokus på de arkeologiske kulturminnene. Som tidligere nevnt er her en viktig
44