Kulturminner og verdiskaping i Nord-Norge - NIKU

NIKU Rapport 66
eller kulturarv, kan legge begrensninger på hva som oppfattes som nødvendige og viktige
vektimpulser. Det synliggjør også hvordan man oppfatter disse spørsmålene i lys av andre prosesser
som vedrører regionen, og her identifiserer alle våre aktører debattene om verdensarvstatus og
petroleumsutvikling i Lofoten, Vesterålen og Senja som å legge viktige premisser.
4.10 Verdensarv og petroleumsspørsmålet
Eksemplet storflyplass i Lofoten synliggjør at det nettopp er i skjæringspunktet mellom vern og
vekstimpulser at de sterkeste innsigelsene mot en satsning på kultur- og naturarv som vekstimpuls
kommer, heri også den sterkeste skepsisen til verdensarvstatus for regionen. Også i
spenningsforholdet mellom verdensarvstatus og petroleumsutvikling synliggjøres denne
problemstillingen, noe som gjenspeiles i våre samtaler både lokalt og på fylkesnivå. Spørsmålet som
stilles lokalt er om verdensarvspørsmålet brukes som del av et politisk spill; som et alternativ til
oljeutvinning. Mange av våre informanter på alle nivåer er positive til verdensarv, men det reises
spørsmål om hvilke konsekvenser en slik status vil kunne få. Eksempelvis ble det spilt inn at man ikke
vet hvor strengt vernet vil kunne bli med verdensarvstatus. Samtidig ble det på møtet i Kabelvåg
uttrykt bekymring for om sendrektighet i kommunen kunne føre til at man kastet bort den unike
muligheten som verdensarv vil kunne representere. Saken oppleves også som utfordrende for
kommuneadministrasjonen, ettersom man erfarer vernemyndighetenes hånd som allerede tyngende
i utviklingssammenhenger. Herfra etterlyses det svar på brev som Lofotrådet sendte til
miljøverndepartementet i 2010 med tanke på hvilke konsekvenser det vil kunne få for planleggingen
av annen næringsvirksomhet (Lofotrådet 2010).
Den kommunale holdningen er altså preget av at svaret fra departementet lar vente på seg hva
gjelder konsekvenser for et Lofoten med verdensarvstatus. Dette gjenspeiles i uttalelser som at man
«ikke vil ha et slør av inaktivitet over Lofoten». Det uttrykkes også skepsis til at andre vekstområder,
som Leknes, er utelatt fra det foreslåtte verdensarvområdet, mens området i Vågan med størst
vekstpotensial er inkludert, noe man ser på som en mulig hemsko hva gjelder utviklingspotensialet.
Hos kulturminnemyndighetene i fylkeskommunen uttrykte man som sagt skuffelse over den politiske
prosessen i kommunene i Lofoten i spørsmålet om verdensarv, og mente man stod i fare for å skusle
bort en stor mulighet. Vi ser her en forholdsvis klar stemningsforskjell mellom fylkeskommunalt og
kommunalt nivå, og igjen i forhold til folkemøtene. I sistnevnte ble det sagt at en verdensarvstatus
ville kunne bety mye for næringsutvikling i Lofoten - særlig innenfor turisme, og innen fiskeri knyttet
til merkevarebygging.
Også spørsmålet om oljeutvinning påvirker holdningene til både verdensarv spesielt og
kulturminnesatsning generelt. På alle nivå sees petroleumsspørsmålet som det altoverskyggende i
beslutningsprosesser, det som legger føringer på og definerer rammene for annen planlegging og
utvikling. En satsning på kulturminner oppleves i folkemøtene som underbygging av naturgitte
forutsetninger for bosetting, og vil være en del av et omdømmefokus, der «rent, vilt, vakkert står i
fokus». Man stilte spørsmål ved om ikke en industriell utvikling rundt petroleumsproduksjon ville
føre til at kulturminnene i større grad ville sees på som en museal opplevelse og et vitnesbyrd om et
fortidig samfunn, og at muligheten for å kunne videreføre den arven kultur- og naturminnene
representerer vil begrenses. Det må allikevel påpekes at vi ikke kunne finne en entydig holdning til
55