Utdanning nr. 2 2012 - Utdanningsnytt.no

Min favorittlærer
Ronny Patrick Jacobsen
Å se etter
tegn
FOTO KIRSTEN ROPEID
Eleven
Ronny Patrick Jacobsen
(39)
Frilansskuespiller, tegnspråkkonsulent.
Spilte
sist i forestillinga «Jeg var
Fritz Moen», der tegnspråk
og talespråk får smelte
sammen til en kunstnerisk
nyvinning. Forestillinga
er et samarbeid mellom
Riksteatret og Teater
Manu, teater av og for
døve, og er også framført
på Nationaltheatret.
Læreren
Hanne Pedersen Anker
(59)
Audiopedagog. Underviser
nå voksne asylsøkere og
innvandrere i tegnspråk
og norsk på Skullerud
Voksenopplæringssenter.
Lærer for Jacobsen
på Ila skole, skolen for
hørselshemmete.
Hanne Pedersen Anker
debuterte som audiopedagog
med klassen til Ronny
Patrick Jacobsen.
FOTO KIRSTEN ROPEID
– Jeg var en urolig og krevende elev. Det lå helt sikkert
alltid i bakhodet til Hanne. Men foran i hodet
hennes, i ansiktet, så jeg bare tålmodighet og respekt,
sier Ronny Patrick Jacobsen.
TEKST Kisten Ropeid | kr@utdanningsnytt.no
Spenning og usikkerhet prega både lærer og elev
da de møttes for å ta fatt på første klasse i 1979.
Dette var ei brytningstid for bruk av tegnspråk i
undervisning. Jacobsen sier at hans egen utvikling
av sjølforståelse i småbarnsåra hadde gått i
skilpaddefart. En av grunnene til det meiner han
var at bruk av tegnspråk ikke hadde noen sentral
plass på Voldsløkka barnehage, der døve Oslobarn
gikk. Men førskolelæreren, Gudny Hagen,
som seinere er blitt kjent for å lage store barnefjernsynsserier
som Jul i Blåfjell og Jul på Månetoppen,
inviterte Ronny hjem og introduserte ham for
tegnspråk der. På besøk i Utdannings lokaler forteller
han gjennom døvetolker at han likevel meiner
at han var en gutt med svært liten sjølinnsikt
da han stilte til start i første klasse.
Tospråklige barn
Hanne Pedersen, som hun het da, var ferdig
audiopedagog samme året som Ronny begynte på
skolen. Utdanning har alt møtt henne på Skullerud
voksenopplæringssenter, der hun nå underviser
hørselshemmete innvandrere og asylsøkere i tegnspråk
og norsk. Ronnys klasse var hennes første,
og hun hadde den i fem år. Trass solid utdanning
var hun svært nervøs for hvordan det skulle gå å
omsette til praksis teoretisk kunnskap om språklæring
for hørselshemmete.
– Men så blei det bare veldig morsomt. Vi gjorde
så mye rart, sier hun.
Målet var at barna skulle bli tospråklige; tegnspråk
og norsk.
– Den dag i dag synes jeg det er utrolig så flinke
de blei. Innsatsen som kreves av barn i deres situasjon,
er enorm, sier hun.
Klassen besto av sju elever med to lærere. Hanne
Pedersen Anker hadde hovedansvaret for de fire
døve elevene, og Anne Kristin Jellum Skomedal
for de tre tunghørte.
Dramatiserte bibelfortellinger
Så var det ut å gå. De var på tur over alt, for å se og
observere, og for så å snakke på tegnspråk om det
de hadde sett tilbake på skolen.
– Gjett om Ronny breaka etter å ha sett breakdance
på Karl Johan, sier Hanne Pedersen Anker.
Men hun husker også Ronny, som den lederen han
var, marsjere med alle de andre barna etter seg ut
på rødt lys i det sterkt trafikkerte Carl Bernerkrysset.
– Vi hadde øvd masse på det med rødt lys, så da
fikk han grov kjeft, husker Hanne.
– Sjøl om jeg var populær og en leder blant
barna, var jeg ikke flink til å ta hensyn og se andres
behov, erkjenner Ronny.
– Jeg var svært fysisk, glad i idrett og glad i å konkurrere
og vinne. Den sterke interessa for det fysiske
gjorde også at jeg ikke var særlig interessert i mye
av den teoretiske undervisninga, reflekterer han.
Læreren hadde likevel sine knep for å få han
med:
– Vi dreiv enormt mye med dramatisering. Den
gangen hadde vi jo fortsatt faget kristendomskunnskap,
og vi dramatiserte bibelfortellinger titt
og ofte. Det var en måte å gi barna grep om stoffet
på, forteller Hanne Pedersen Anker.
20 | UTDANNING nr. 2/27. januar 2011