Utdanning nr. 2 2012 - Utdanningsnytt.no

Kronikk
Om håndtering av skolenekting
Børge Holden
Sjefspsykolog
dr. philos
Jan-Ivar Sållman
Pedagog med mastergrad
i læringspsykologi
Ulf Larsen
Spesialvernepleier
Alle tre jobber i habiliteringstjenesten for voksne
i Hedmark, Sykehuset Innlandet HF
FOtO PRIVAT
Takk til guttens mor for at
hun godkjente publisering av
manuskriptet
En fortelling om en rar,
men kanskje typisk
håndtering av skolenekting,
og en løsning.
iLLUStRaSJOn Lars M. Aurtande | lars@aurtande.no
Skolenekting er alt fra hyppig forsentkomming
og å være på skolen uten å delta i undervisning,
til ikke å møte på skolen på flere år, alt uten gyldig
grunn. Skolenekting er elevmotivert; fraværet
skyldes ikke at eleven holdes tilbake av foreldre
eller andre. Begrepet gjelder for elever som har
opplæringsplikt, altså i grunnskolen (Holden &
Sållman, 2010; Kearney, 2008). Skolenekting har
også blitt kalt skolevegring, skolefobi og skoleskulk.
Det finnes knapt tall for forekomst av skolenekting,
men problemet har nok økt sterkt. Ifølge
foreningen «Voksne for barn» viser 10.000 norske
barn skolenekting (Aftenposten, 3. april 2006).
Også ellers i den vestlige verden skjer det en betydelig
økning (Kearney, 2008).
Skolenektingsatferd er hvordan eleven nekter
å gå på skolen. Vanlig innadvendt skolenektingsatferd
er klaging over somatiske plager, angst og
gråt og klenging. Utadvendte varianter kan være
å skrike, stikke av og låse seg inne, og angrep og
ødeleggelser (Kearney & Albano, 2000).
Skolenekting er ingen psykiatrisk diagnose,
men kan bidra til at diagnoser stilles (Holden &
Sållman, 2010). Eksempler er når en sosial fobi
opptrer i form av skolenekting, og når skolenektingsatferd
bidrar til at eleven har opposisjonell
atferdsforstyrrelse.
Tidligere var det vanlig å forklare skolenekting
med psykiske lidelser (Bernstein & Garfinkel,
1986). Men langt fra alle skolenektere oppfyller
kriteriene for en psykiatrisk diagnose, selv
om psykiatriske diagnoser er overrepresentert
hos elever med skolenekting (Kearney & Albano,
2004).
I dag forklares skolenekting mer med konkrete,
umiddelbare årsaker. Man snakker om to overordnete
årsaker (Holden & Sållman, 2010; Kearney &
Albano, 2000): Å nekte (1) fordi det er ubehagelig
å gå på skolen, og (2) fordi det er mer attraktivt å
gjøre noe annet enn å gå på skolen. Begge deles inn
i to hovedårsaker. Den første overordnete årsaken
deles inn i at (a) skolen i seg selv, som korridorer,
toaletter, medelever og generelt skolemiljø, er
skremmende eller ubehagelig på andre måter, og
at (b) det er ubehagelig å prestere, og bli evaluert,
i nærvær av andre elever. Den andre deles inn i at
(a) det er koselig og trygt å være sammen med mor
eller far hjemme eller på deres jobb, og at (b) det
er mer spennende å drive med PC, spill, TV, være
med venner eller ligge lenge om morgenen. Av de
to siste hovedårsakene er den første vanligst hos de
yngste elevene, den siste er vanligst hos de eldre.
Den første overordnete årsaken er mest forbundet
med innadvendt skolenektingsatferd, mens den
andre er mer forbundet med utagerende.
Før behandling må det kartlegges hva skolenektingen
skyldes. Én årsak utelukker ikke en
annen: Nektingen kan begynne som unngåelse,
og eleven får etter hvert «fine vaner» eller velger
bort skolen for noe mer attraktivt, og det blir
uvant å gå på skolen. Vanlige metoder for å finne
årsaker er å intervjue lærere, foreldre og helst også
eleven selv, observere eleven, og et skjema, SRAS-
R (Kearney, 2002, 2006. Se Holden & Sållman 2010
for beskrivelse). Konkrete, umiddelbare grunner
utelukker ikke bakenforliggende faktorer, alt fra
vansker som inngår i ulike psykiatriske diagnoser,
lavt selvbilde og fagvansker, til at foreldre følger
lite opp (Holden & Sållman, 2010; Kearney, 2008).
Før behandling er det også viktig å vurdere
mulighetene for å lykkes. Man må se på ressurser
hos foreldre og skole, og hvilken skolenektingsatferd
eleven kan komme til å vise.
Skolenekting kan foregå lenge uten at det gjøres
noe for å få bukt med det. Kompetansen på temaet
er spredt og ofte liten. Oppfatninger om at det vil
rette seg, og at eleven ikke må presses, er utbredt.
Ofte tilbys «kontorbehandling», ikke miljøtiltak.
Forsøk på å få eleven til å gå på skolen kan være
passive og ineffektive. En del ganger mener man at
eleven har en psykisk lidelse, som i neste omgang
blir begrunnelse for en avventende holdning.
Vi skal fortelle om behandling av omfattende
skolenekting hos en gutt i det siste året på barneskolen.
Om gutten og behandlingen
Da vi fikk saken henvist, var gutten 12 år. De første
årene på skolen hadde gått nokså greit. Men i
tredje klasse ble han motvillig til å være på skolen
og til å delta, med lite opplæring som resultat. De
to siste årene før vi tok fatt på saken, deltok han
svært lite i vanlig undervisning, og hadde tre timer
forming hver dag. Han var bare med i en og annen
time med vanlig undervisning, men deltok lite og
gjorde lite skolearbeid hjemme. Etter storefri fikk
han oftest dra hjem, hvis han var på skolen i det
>
42 | Utdanning nr. 2/27. januar 2012