Oslo havn i middelalderen - NIKU

niku 1227 Konklusjoner og perspektiver7.1 Hovedtrekk i utviklingenOslo har i hele sin tusen år lange historievært en havneby. Her har kommunikasjonover land møtt kommunikasjontil vanns. Naturforholdenehar lagt viktige premisser for hvordanman teknisk har utformet dettemøtestedet. Langgrunt vann, leirbunn,stor tilslamming og landhevninghar gjort at havneutbygging ogbåttrafikk har hatt store utfordringer.Da den første bebyggelsen ble etablertved Alnaelvas munning, ble sannsynligvishavneforholdene regnet somgode med mulighet til å trekke oppbåtene på en slak sandbredd i en forholdsvisbeskyttet elvemunning. Dabehovet for mer bryggeplass kom, ogområdet ut mot Bjørvika måtte benyttes,kom problemene. Fra 1000-tallet og fremover til 1300-talletskjedde det i takt med tendensen iEuropa generelt en meget stor økningi mengden varer som ble transportertsjøveien. Båtene ble spesialisertehandelsfartøyer med seil som deneneste fremdriftsmåten. Mange nyebåttyper kom til, og flere av disse varstore, langt større enn vikingtidenslite spesialiserte båter. Utviklingenskjedde i et fint samspill mellom tekniskenyvinninger, politisk og administrativsentralisering og fremvekstenav økonomisk motivert kjøpmannskapog transportvirksomhet.I Oslo var de sentrale aktører kongenog kongens administrasjon, kirkenmed biskopen og kirkelige institusjoneri spissen samt kjøpmennene. Liksometableringen av et bylignendesamfunn rundt år 1000 nok harskjedd på kongelig initiativ, har troligkongen også direkte stått for delerav havneutbyggingen. Den storebryggekassen utenfor Mariakirkenbygget rundt 1300 kan være et eksempelpå det (figur 63). Kassen måsees på som et svar på problemet medsterk landhevning på 1200-talletkombinert med tilslamming. De eldrefortøyningskistene fra rundt 1200 varikke tilgjengelige nok med større båter.Dessuten er det rimelig å tolkedimensjonene på kassen som et uttrykkfor markering av kongeligmakt og myndighet. Kassen er i såmåte helt på linje med utvidelsen avMariakirken på Øra, spesielt kanskjede høye tårnene i vest, men også medAkershus festning.Men kongemakten la nok mer vektpå å virke i byen gjennom lover ogforordninger, og de fleste brygger, fortøyningskister,sjøboder og andrehavneinstallasjoner har sikkert værtbygget av private. En spesielt viktigaktør har imidlertid biskopen vært,og bryggekonstruksjonene fra 1400-tallet utenfor Bispeallmenningen kantrolig tas som et tegn på at biskopenselv i nedgangstidene i senmiddelalderenhadde økonomisk kraft til å utbyggehavneinstallasjonene i taktmed behovene. Forskjellene i tekniskeløsninger på laftekassene støtteropp under antagelsen om at detvar forskjellige utbyggere.Figur 63 Rekonstruksjonstegning (utsnitt) av”Kongsbryggen” fra ca. 1300. På innsidenrekonstruksjon av Sørenga 2-båten fra 1360. Ibakgrunnen Mariakirken og Kongsgården.Foran disse sjøboder og brygger. Tegning KarlFrederik Keller. Etter Keller, K.F. og Schia, E.:Middelalderbyen i Oslo.Selv om bryggekonstruksjonene erbygget på forskjellig vis, er det stortsammenfall i orientering. Dessutener det flere steder slik at bryggefrontenestår på rekke. Det må derfor antasat det har vært en felles planleggingog kontroll av byggevirksomheten.Bryggene som er funnet vedutgravningene på 1990-tallet er troligalle sammen laftekasser og harvært plassert ute i sjøen slik at detogså var vann på innsiden av dem.Det er ingen konkrete funn av forbindelsesbroermellom dem og inn-51