Hvilken - Institut for Kunst- og Kulturvidenskab - Københavns ...

AFART #19 side 1
kunne lage god kunst. God kunst i den forstand de kan uttrykke
og fortelle noe om deres samfunn, og om deres tanker om seg
selv og deres måte å leve på gjennom kunsten. Muligheten til
å utforske, kritisere og skape kunst som kan bidra til nye og virkningsfulle
debatter om temaer i deres samfunn og kultur som
ikke er så etablert og utforsket, blir skjøvet vekk i møtet med
den vestlige krevende tradisjonen, i dette tilfellet hvor El Nemrs
kvinner lett kan leses som frigjorte moderne kvinner, men allikevel
ikke frigjorte nok for en vestlige betrakter.
Det kan det virke sterkt innskrenkende
å lese El Nemrs bilder med
en feministisk metode i baktankene.
Selvom kunstnerens mulige
intensjon nettopp var å skape
en debatt om moderne, muslimske
kvinner, har jeg allerede klart
å ‘stjele’ debatten ved å legge en
(min) vestlige feminisme ned over
den. I tillegg kan man muligens tilspisse
debatten ved å snakke om
en forventning eller krav fra kvinner i Vesten om at kvinnelige
muslimske kunstnere skal ta opp disse temaene. Et slags nedlatende
syn hvor vestlige kvinner mener at de nordafrikanske
kvinnene absolutt ikke kan være fornøyde med sin situasjon,
og alt annet enn et artistisk uttrykk som en kritikk og et ønske
om en debatt vedrørende dette ikke er tolerert?
Hvis dette er tilfellet er det jo klart at i det øyeblikket jeg
legger en feministisk metode over analysen, så finner jeg det
jeg leter etter, ikke nødvendigvis det som er der... Ergo blir
bildet godt nok et uttrykk for et feministisk budskap, men ikke
på de nordafrikanske kvinnenes grunnlag, men på et grunnlag
jeg som vestlig kvinne kan og vil forstå det.
Det er tydelig at den vestlige modellen for å skape en forståelse
av kunst er så gjennomsyret av historie, verdier og tradisjoner
at det ikke er mulig å bruke den på kunst som prøver å
skape seg et eget uttrykk. Slik kvinner på 70-tallet så behovet
for en metode definert og lest ut av kvinner selv, som resulterte
i en feministisk metodikk, kan man slå fast at å bruke en
feminisme grunnlagt og definert i Vesten på å forstå kunst fra
andre kulturer er like innskrenkende som det var for kvinne-
“Nettopp tradisjonene og historien bak
metodene gjør at metoder skaper et problem
i møtet med kunst fra andre kulturer.
Rammene og kriteriene er allerede
etablert og vedtatt, definert av de vestlige
tradisjonene.
lige artister i Vesten å bli lest i den patrialske tradisjonen. Man
kan nesten spørre seg om det i det hele tatt er mulig å skape
en genuin kunstforståelse på tvers av kulturelle grenser. Den
imperialistiske arven vi sitter igjen med i Vesten har lagt grunnlaget
for en tankegang om overlegenhet innenfor kulturen, så
vel som andre områder, som fremdeles definerer vår måte å se
på kunst fra andre kulturer. På den andre siden kan vi trekke
sammenligningen til vår måte å forstå kunsthistorien på. Ved å
studere tidens kontekst, samfunnsmessige struktur og tendenser
er vi i stand til å skape oss et bilde av hvorfor man skapte
kunst på de ulike måtene og hvordan
vi kan se utviklingen innenfor
kunsthistorien uten å være en
del av de ulike epokene. Ved å
involvere oss i de samfunnsmessige
strukturene, historien og tankegangen
i andre kulturer kan vi
skaffe oss en bedre forståelse og
grunnlag for forståelse og tolkning
av kunst fra andre kulturer, uten
å måtte ta i bruk de vestlig dominerte
metodene for å kunne forstå deres kunst på ‘vår måte’.
Få andre kulturelle uttrykksformer gir større mulighet for folk å
erkjenne seg selv og sine tanker enn nettopp gjennom kunsten.
Åpner vi for en genuin forståelse av kunst fra andre kulturer, er
det åpnet en dør for å kunne bedre forstå og viktigere, kunne
respektere andre samfunn og kulturer, og da ikke bare på et
kulturelt nivå...