Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Av Jan Myrvold<br />
Ingen med genuin interesse for hifi i en aller<br />
form kan vel ha unngått å høre om japanske<br />
Denon. Firmaet ble grunnlagt allerede tilbake<br />
i hjemmeelektronikkens steinalder, nærmere<br />
bestemt 1910 av amerikaneren Frederick<br />
Whitney Horn. Selskapet har hele tiden siden<br />
oppstarten ligget i fremste rekke når det gjelder<br />
utvikling og produksjon av nyvinninger på<br />
audiofronten, og var like godt det første selskapet<br />
i verden som lanserte CD-spilleren for det<br />
kommersielle markedet tidlig i det ofte utskjelte<br />
decenniet vi omtaler som åttitallet. I dette årtusenet<br />
virker det derimot som Denon har rettet<br />
mesteparten av oppmerksomheten mot multikanalsegmentet,<br />
og foret et kjøpesultent publikum<br />
med mange habile produkter innen genren.<br />
Her i <strong>Fidelity</strong> har vi som kjent hele tiden hevdet<br />
at den rene musikkelsker vil få best lyd per<br />
krone dersom man holder seg til tradisjonell<br />
tokanals stereo, og at de som ønsker bilder til<br />
lyden kan komme veldig langt med for eksempel<br />
å supplere et slikt system med en dugendes<br />
subwoofer. Men jeg tror vel ikke nødvendigvis<br />
av den grunn at de markedsansvarlige hos<br />
Denon har skult alt for meget til våre spalter når<br />
de nå atter lanserer uforfalsket tokanals utstyr i<br />
den tyngre pris- og kvalitetsklasse. Men gledelig<br />
og spennende er det uansett når først dét er et<br />
faktum! Og kanskje litt nostalgisk - men har de<br />
fulgt med i timen slik at de fortsatt behersker<br />
gamle kunster?<br />
Hybrid<br />
DCD-SA1er altså modellbetegnelsen på den lett<br />
mastodontiske innretningen av en frontende.<br />
Min egen Electrocompaniet EMC1 virker for første<br />
gang siden Musical <strong>Fidelity</strong> Nuvista var på<br />
besøk nesten beskjeden der de står plassert på<br />
hver sin hylle i racket, og nærmest stirrer hverandre<br />
i senk med foraktelige miner slik to veltrente<br />
nevekjempere gjør før en tittelkamp i lett<br />
tungvekt. Japaneren er for en gangs skyld klart<br />
høyest med sine 150 millimeter, og veier inn<br />
med respektable 22 Kg. Temmelig jevnt med<br />
nordmannen altså. Muligens er det psykoakustikken<br />
som spiller meg et puss, men mitt inntrykk<br />
er at både analog og digital avspillerelektronikk<br />
har mer punch i slagene jo høyere egenvekt<br />
på apparatet. Dette lover godt!<br />
I pugilismens verden betyr større høyde også<br />
bedre rekkevidde. Og la det være klart med en<br />
gang at det gjør det også i dette tilfellet. DCD-<br />
SA1 trenger sårt de ekstra høydecentimeterne<br />
den har fått til rådighet for å huse alt av innvendige<br />
enkeltkomponenter. Denne maskinen er<br />
nemlig en hybridspiller som håndterer både<br />
sacd og god gammeldags red book cd. Sacddelen<br />
kan følgelig gjengi svinginger helt opp til<br />
100kHz, mens den tradisjonelle CD-delen møter<br />
som alltid veggen ved 20 ditto. Førstnevnte<br />
variant er altså en 1 bit DSD med samplingsfrekvens<br />
på 2,822MHz mot vanlig PCM 16 bit<br />
44,1kHz. I likhet med Denon velger jeg å tro de<br />
fleste av oss fortsatt har mange flere tradisjonelle<br />
cd-plater enn sacd-utgivelser, og at dette<br />
forhold vil vedvare i mange år ennå. Dersom<br />
sacd i sannhetens tegn virkelig er konvensjonell<br />
PCM totalt overlegen - slik noen til stadighet<br />
hevder, finner jeg det underlig at så få fra elektronikkprodusentene<br />
selv og den påstått utrydningstruede<br />
platebransjen gjør så latterlig lite<br />
for å fremme kunnskapen om sacd hos de som<br />
har fått i oppgave å selge produktene. Jeg har<br />
til dags dato ikke observert en eneste, kvisete<br />
ekspeditørjypling hos verken Platekompaniet,<br />
Free Record Shop eller andre av bransjens mer<br />
vernede bedrifter som har respondert med<br />
annet enn åpen munn, tomt blikk og andre<br />
symptomer påfallende likt juvenil demens - dersom<br />
man mot formodning skulle lykkes å trenge<br />
gjennom vedkommendes snødekte, cerebrale<br />
permafrost - med et spørsmål om emnet. Oh,<br />
Sony - where art thou?<br />
Byggekvalitet<br />
Vel utpakket stiger forventningene ytterligere til<br />
denne tilsynelatende svært velkonstruerte spilleren.<br />
Designet er i klassisk Denon-utførelse med<br />
glatt og ren front, strippet for unødvendigheter.<br />
Bølgeformen øverst på frontdekslet gir den et<br />
litt mykere og organisk preg. Solide, innfelte<br />
skruer holder kabinettet stramt og tett sammenføyet.<br />
Finish og byggekvalitet virker rett og slett<br />
uangripelig og helt på høyde med det aller<br />
beste. Midtstilt plateskuff og ditto lettlest display<br />
holder den medfødte, latente autisten som<br />
bor i alle designbevisste og audiofile trygt i<br />
passiv modus. Apparatets bakside er også ufattelig<br />
oversiktelig, og kunne ikke gitt en tydeligere<br />
kontrast til Denons mange flerkanalsinnretninger.<br />
Kun et sett balanserte utganger for XLR,<br />
og et tilsvarende single ended for RCA. Videre<br />
finnes både coaxial og optisk utgang for digitalsignalet.<br />
Man kan også fore DCD-SA1 med digitalt<br />
signal inn via enten en vanlig 75 Ohm kabel<br />
eller benytte en optisk fiberkabel. Nettkabelvalg<br />
er opp til den eventuelle eier å avgjøre, da vi<br />
her selvsagt finner en standard IEC nettbrønn.<br />
Plug and play - enklere blir det ikke.<br />
Korrekt ansluttet til strømnettet og øvrig elektronikk<br />
stiger blodtrykket til nesten livstruende<br />
høyder og blodårene blir godt synlig langs tinningene<br />
på en forventningsfull stakkar i det<br />
man trykker inn nettbryteren. Det systoliske trykket<br />
synker heldigvis raskt ned til ansvarlig nivå<br />
igjen så snart man har trykket kommandotasten<br />
for å åpne plateskuffen, da denne opererer smidig<br />
og tilnærmet lydløst. DCD-SA1 utfordrer så<br />
absolutt ikke arbeidsmiljøloven på området støy.<br />
Det er heller intet brum eller andre irritasjonsmomenter<br />
å spore over høyttalerne, og for å<br />
høre drivverket arbeide må man nærmest presse<br />
øret mot apparatets overside.<br />
I den grad det er noe å utsette på det byggtekniske,<br />
så må det være fjernkontrollen. En<br />
unormalt stor innretning på nærmere kvartmeteren<br />
og som gir en litt billig og flau smak av<br />
plastikk. Ikke at det betyr noe helst for lyden,<br />
men det blir en noe grell kontrast til selve spilleren<br />
som virker uhyre tett og kompakt. Man forventer<br />
kanskje litt mer i denne pris- og kvalitetsklasse,<br />
ikke minst når man vet hva Usher (se<br />
egen omtale annet sted i <strong>bladet</strong>) til rundt en<br />
tiendedel av prisen leverer. Men virke, det gjør<br />
2/2006<br />
19
Change language