Hele bladet - Fidelity

undt i rommet.
Hifi-anlegget har en egen dedikert 16A jordet
kurs med Siemens automatsikring. "Dette med
Siemens er visstnok viktig for lyden har jeg
hørt", humrer Birger.
Med eget lytterom følger fravær av hensyn til
WAF. Derfor er høyttalerne plassert etter hvor de
låter best, ikke hvor de tar seg best ut.
Dette blir en avveining mellom bassnivå og
perspektiv. Godt med luft rundt høyttalerne og
en innbyrdes avstand som harmonerer med
avstanden til lytteposisjon.
Subwooferen er plassert i første omgang etter
estetiske hensyn. Men når det i tillegg klaffet
lydmessig, så er ingenting bedre enn det. Etter
det jeg kunne oppfatte, så fungerer plasseringene
og akustikktiltakene utmerket. Ingen negative
bidrag fra rommet å spore i gjengivelsen.
Hi-filosofi
Birger er generelt skeptisk til alt "stæsjet" i hifibransjen.
Kabler, føtter, spikes, endel rack, ja
stort sett tilbehør er ting som Birger synes er
overpriset.
Derfor har det blitt endel hjemmemekk av
disse tingene opp i gjennom tidene, noe også
Birgers anlegg i dag bærer preg av. Han er heller
ikke noen ekspert når det gjelder elektronikk,
så for Birger gjelder det å finne produkter som i
original stand spiller slik han vil det skal spille.
Så får man heller leke litt med rørbytter for å
endre på lyden. I anlegget er det et mylder av
rør, så han har jobben fremfor seg.
NÆRVÆR!!
Hvordan låter så dette oppsettet til Birger? Det
er jo en umulig oppgave å beskrive lyden av et
oppsett med kun ett ord. Men dersom jeg med
kniven på strupen måtte gjøre det, så ville jeg
brukt overskriften i dette avsnittet; NÆRVÆR!!
Man kommer tett på artistene med måten
Birgers anlegg presenterer lyden. Det er "opp
og frem" i lydbildet, og man får virkelig opplevelsen
av å sitte på første rad. Når man hører
Erik Bye med slik realisme og nærvær (fra platen
"En Hildringstime) er det faktisk litt ubehagelig
hvor sterkt dette møtet med Høvdingen på
dødsleiet blir.
Å dissekere lyden for å snakke om bass,
mellomtone og diskant blir irrelevant. Her er
det homogent fra dypeste bass til helt der opp
hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Musikken slipper høyttalerne, og tegner opp et
stort rom med god plass til utøverne inni.
Åpenheten og den umiddelbare dynamikken er
også store pluss som utmerker seg.
Jeg skal innrømme at før mitt første besøk
hos Birger så hadde jeg bange anelser angående
Klipsch.
Rockegreier med nøkkelknippediskant og kniver
i ørene til forrett, trodde jeg. Jeg ble helt
tatt på senga, her var det ikke spor av mine fordommer
å høre! I stedet spiller dette oppsettet
oppløst og med deilig vokalgjengivelse. Men det
kan også være fandenivoldsk og slenge ut rå
gitarer når kildematerialet fordrer det. Noe
annet ville vært feigt, og feige er Klipsch-ene
ikke! Endringene fra enkel vokal og gitar av
Lars Lillo Stenberg, til Deep Purple live er dramatisk!
Sub’en er så integrert i lydbildet at man ikke
tenker over at den er tilkoblet, faktisk lurer man
heller på om det er helt nødvendig. Rognlien
var på Danmarkstur og "knelte" et anlegg med
"Way of the ocean". Med denne låten hører
man hva sub’en utgjør av forskjell, og bare så
det er sagt: På Dikemark kneler man ikke!!
Huset truer med å knele, men det er en
annen sak. Loftstua til Birger er et rom hvor lyttetretthet
er et fremmedord og musikken er i
fokus. Et anlegg og en gjengivelse å strekke
seg etter! Her er også så bra lyd fra begge signalkildene
at diskusjoner om analog kontra digital,
eller transistor kontra rør, blir uvesentlige.
Musikken
Det er jo selve essensen i hobbyen vår, og grunnen
til vår evige søken etter bedre lyd. Som for
mange av oss, var det også for Birger i ungdomsårene
at de største opplevelsene ble til.
Enten det var Yes, Genesis, Led Zeppelin,
Camel eller Pink Floyd. Jethro Tull, Zappa, ELO,
Mike Oldfield eller Supertramp, så er det opplevelsene
rundt musikken man husker.
Birger hadde sommerjobb og fikk høre debutalbumet
til Dire Straits på kassett en hel sommer
før de slo igjennom på høsten -78. Aller
størst var da "The Wall" kom ut, Birger forteller:
"Kommer aldri til å glemme da Ditlef (en
legende som fremdeles driver platebar i Asker)
senket stiften ned på spor 1 og jeg sto forventningsfull
med hodetelefoner på........stille og
uvant først....og så braka det løs !
Jeg husker jeg frøys på ryggen, og en stakkars
15-åring var helt fortapt." Det er nok en
grunn til at nettopp dette er temaet på veggen
bak anlegget.
Neil Young oppdaget han på et senere tidspunkt,
men også denne mannen har satt sine
spor i sjela til Birger. "Genial musikk i 2 hovedsjangere,
det rolig visesang- og countrypregede
og det rocka greiene med Crazy Horse. Alt til sin
tid, så blir man ikke lei."
Nå hører han til og med på en og annen jazzlåt,
men det klassiske har han ikke fått helt
taket på.
Konserter har det blitt noen av, og "de som
virkelig vil bli husket", sier Birger "er Neil Young
/ Crazy Horse i Spektrum, Pink Floyd første gang
på Valle Hovin (-87) Marius Müller/Funhouse på
Aker brygge og Kari Bremnes/Ketil Bjørnstad i
Sandvika kino da de to sang og spilte
"Løsrivelse".
Veien videre?
Er dette anlegget komplett, eller må Birger søke
videre gjennom flere komponenter? Mitt svar et
at det i aller høyeste grad virker komplett, faktisk
plasserer det seg som en av de beste lydog
musikkopplevelsene jeg har hatt!
Kanskje kunne noen ønsket seg mer rom og
dybde i lyden. Selv er jeg redd for at dette ville
medføre en større distanse til utøverne, og da
kan hende mister man nærværet som er en så
positiv del av dette anlegget?
Jeg er overbevist om at hifi stort sett medfører
kompromisser, og at man må velge disse
basert på hva man selv prioriterer ved musikkgjengivelsen.
At det på loftet på Dikemark prioriteres
etter samme smak som meg, er helt
klart!
Jeg takker hjerteligst for gjestfriheten, mens
jeg på veien hjem nynner på Hans Petter
Hansens "Jeg kommer snart igjen"
Også gjesteskribent Rolf Danielsen
kommer snart tilbake i våre spalter
da Fidelity har engasjert han som
ny medarbeider.
2/2006
31