Den eldre barokken i Norge – bygningenes former og rommenes ...

Sekundærkildene (dvs. antikvariske observasjoner i rapporter/tegninger
og senere litteratur/forskning om objektene) er generelt tolket kritisk i forhold
til primærkildene. Det har vist seg at enkelte sekundære kilder ikke har vært
tilstrekkelig etterrettelige i forhold til primærkilder Flere tidligere
undersøkelser viste seg i liten grad å bygge på primærkilder, og arbeidet med
å kartlegge anleggenes opprinnelige karakter ble derfor mer omfattende enn
først antatt. Dette opprydningsarbeidet var imidlertid forutsetningen for å
kunne utnytte materialet. Hvis bygningenes opprinnelige utforming ikke var
undersøkt ville empirien ha vært ufullstendig.
Samtidige arkitekturtraktater og bøker om godt hushold er sekundære
kilder og har en veiledende funksjon for forståelsen og tolkningen av
objektene.
Av samtidige kilder er besiktigelser, skifteregistreringer, branntakster og
avbildninger de viktigste. Besiktigelsene i forbindelse med åbotsplikten er
innført i tingbøkene og går langt tilbake i tid. Skifteprotokollene går ofte
tilbake til 1600-årene og gir opplysninger om bygningene, i den grad retten
vurderte inventaret rom for rom. Generelt forteller de bare om inventaret.
Enkelte ganger kan imidlertid også selve eiendommen være beskrevet ved
gjengivelse/avskrifter av besiktigelser. Branntakstene er først aktuelle fra
1767, da assurering ble påbudt i kjøpstedene, og på landet særlig fra 1807 da
belåning av fast eiendom ble påkrevet i forbindelse med handelskrisen.
Branntakstene er sene, men oppgir eksakte mål, og kan derfor brukes i
kombinasjon med andre besiktigelser.
Avbildninger forekommer først og fremst på kart og viser ofte en
kombinasjon av oppriss-silhuett og grunnriss. Grunnrisset må regnes for mest
eksakt da dette var kartmålerens hovedoppgave. ”Silhuetten” viser nok
spesielle trekk ved bygningen, men tjener først og fremst som en dekorativ
markering av en hovedgårds plassering på kartet. Virkelige beskrivende
prospekter i tegning eller maleri forekommer helst der anlegget ligger i
tilknytning til en by som skulle avbildes.
De vanligste skriftlige kildene er nevnt ovenfor. I de juridiske kildene har
skriveren gjort notater i rom for rom etter lagrettens/vurderingsmennenes
uttalelser. Notatene innførte han senere i protokoller. Man må derfor gå ut fra
at rommene beskrives i en form for naturlig rekkefølge. Dette bekreftes også i
bygninger med stort kildetilfang som er bygningsarkeologisk undersøkt,
f.eks. Gyldenløves residens i Larvik. Uregelmessigheter har oftest en praktisk
årsak – uteglemmelser synes sjeldne. I de skriftlige kildene ligger derfor en
logikk i forhold til romforbindelser.
Skiftene gir ofte rombetegnelser som er mer spesifikke enn
besiktigelsene, der de som oftest kun betegnes ”stuer”, ”saler” og ”kamre”
åpenbart etter størrelse og plassering.
16