Forgjengelig eller tilgjengelig - Vestfold Fylkeskommune

Handlingsplan for teknologi og formidling
En god ting med å gi tilgang til det som er beskrevet over er at institusjonene gir brukere oversikt over
hele samlingen, ikke bare det som til enhver tid er utstilt. Spesielt for museene vil det å gi tilgang til
informasjon om hva man har samlet – og hva man ikke har samlet – i seg selv være av historiefaglig og
kulturell interesse når man skal vurdere museenes samfunssmessige rolle som bærere av felles hukommelse
og identitet.
Tilgang til helheten og bredden i samlingene til abm-institusjoner vil også åpne opp for et fornyet
grunnlag for forskning med utgangspunkt i samlingenes innhold. Ressursbruk og fokus i forskningen vil i
mindre grad være rettet mot hva som finnes i samlingene og mer mot innhold og fortolkning av det som
er der.
For abm-institusjoner vil det være aktuelt å publisere materiale gjennom flere digitale kanaler som eksempelvis
• på egne hjemmesider
• gjennom nasjonale sektorvise portaler (Arkivportalen og Digitalt museum)
• gjennom tverrsektorielle regionale løsninger (som for eksempel Kulturnett Vestfold)
• gjennom tverrsektorielle nasjonale løsninger
• gjennom internasjonale baser som Europeana 49 og Europeana Local 50 .
De fleste abm-institusjoner har publisert, eller gitt tilgang til, katalogdata mv. på egne hjemmesider, og
dette har ofte blitt vurdert som et viktig profileringstiltak i forhold til egen institusjon. Med Digital museum
og Arkivportalen endrer dette seg slik at det å delta og være synlig og til stede på de store portalene
i seg seg blir viktig. Jo flere som har tilgang til informasjonen, desto større kulturell og historisk
verdi har den.
De to siste momentene over blir det ikke gått nærmere inn på i utredningen. Den enkelte institusjon vil i
begge tilfeller ha rollen som leverandør av (kvalitetssikrede) data inn mot sentrale løsninger som gjenbruker
og sammenstiller dette med andre nasjonale og internasjonale leverandører.
4.3.1.2 Formidling – materiale fra egen institusjon
Med formidling menes ofte at materialet blir valgt ut, satt i sammenheng (kontekst) og fortolket av noen
for brukerne. Dette gjelder uavhengig av om man snakker om en fysisk utstilling i et museum, en virtuell
utstilling på nett eller en utstillingskatalog. Utstillinger er knyttet til temaer, emner eller hendelser hvor
ulike typer data, informasjon og medier inngår i en kontekstuell sammenheng som gir økt innsikt, forståelse
og kunnskap – eller opplevelse – hos brukere/publikum.
Det kalles nettutstilling fordi man søker å oppnå det samme som gjennom tradisjonelle utstillinger, men
i motsetning til tradisjonelle utstillinger trenger man ikke ta hensyn til begrensninger i informasjonstilfang,
antall gjenstander eller størrelse, og publikum/brukere er ikke avhengig av å oppsøke museet eller
utstillingen fysisk.
Digitalt fortalt er nettbasert formidling – ofte basert på et avgrenset kildemateriale og med en personlig
fortellerstemme. Metodikken skiller seg sterkt fra en bredt tematisk anlagt nettutstilling, og hari et annet
format: Formidling av og om kulturarvmateriale fra brukere selv eller fra kulturarvinstitusjoner.
Grunnleggende sett må ansvaret for å utvikle god digital formidling ligge hos de som kjenner samlingen,
dens innhold, opphav og proveniens, samt har formidlingskompetanse. Det vil igjen si samlingseiere, eller
om man vil, det enkelte museum. Det vil imidlertid for de fleste institusjoner i fylket være nødvendig å
stille nye krav til formidlingskompetansen i det digitale rommet i forhold til å formidle via en tradisjonell
utstilling.
I Digitaliseringsmeldinga er regjeringens visjon formulert slik
Visjonen for regjeringens IKT-politikk på kulturfeltet er å gjøre mest mulig av samlingene i våre [arkiv,
bibliotek og] museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske løsninger.
Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers av hele abm-feltet, og innholdet skal formidles
på en brukerorientert måte.
Dersom målsettingen skal være å ta utgangspunkt i dette i regionalt perspektiv, vil det være naturlig å
vektlegge løsninger som er uavhengige av materialtyper og institusjonsgrenser. Det bør i stadig større
grad være målsettingen for digitale formidlingsprosjekter at de omfatter ikke bare gjenstander og foto i
49 http://www.europeana.eu/portal/
50 http://www.europeanalocal.eu/
Side 35