praktisk kunnskap

Notatet, med sine erfaringer og sitt regnestykke, ble godkjent av mine medlærere.
Og ble deretter sendt til universitetets styre som vår felles tenkning
og vårt felles regnestykke. Men vi la inn et kompromiss med administrasjonenes
økonomiske tenkning, og anbefalte 15 studenter pr. seminargruppe.
Og meldte det seg 17 til en gruppe, ville vi la den være på 17. Meldte det
seg 20, ville vi opprette to grupper på 10 hver. Universitetets styre godtok
både vår tenkning og vårt regnestykke. Og det ble størrelsen på våre seminargrupper
de neste 10 – 20 årene. Når en seminargruppe år 2003 kan være
på 25 studenter, skyldes det ikke en annen og bedre tenkning eller begrunnelse.
Noen foreløpige kommentarer til 1 og 2:
Den erfaringen jeg har lagt frem i 1, er en erfaring som kan legges frem uten
å fortelle en historie eller skrive en novelle. Etter at det ble klart at min egen
erfaring også var andres, kunne den, forsøksvis, skrives ut i samme format
som en hypotese:
Det man husker best fra et seminar er det man selv har sagt samt det
av det andre som ble sagt som foranlediget det man selv sa (etc.).
Og en slik hypotese går det antakelig an å teste.
Man kan for eksempel plassere lydbåndopptaker i forskjellige seminarrom,
og helst over et register av forskjellige nivåer og forskjellige fag der det
holdes seminarer. (Båndopptagere bør helst være skjult tilstede, eller, hvis
de står synlig fremme, bør hensikten med dem skjules, ved å presentere den
for eksempel som å skaffe materiale til en undersøkelse av muntlige utvekslinger.)
Etter hvert seminar blir deltakerne bedt om å skrive ned det de husker
av det som ble sagt på seminaret. (For eksempel med den begrunnelsen
at undersøkelsen omfatter en sammenligning mellom muntlig og skriftlig
meddelelse av det samme.) Etter at seminarlederen så har identifisert hvilke
studenter som holdt hvilke innlegg, slik at vi kan matche innlegg mot rapport,
kan arbeidet med å sammenholde det NN sa med det NN husker ble
sagt begynne. Etc. Etc.
35