praktisk kunnskap

Våre første begrep utvikles i et tett samspill mellom vår egen og andres erfaring
i bestemte praksiser. Til vårt aller første språk hører vår nyfødte,
hjelpeløse utbasunering av smerte eller sult. Smerte og sult hører til vår aller
første og aller tidligste erfaring. Moderne psykoanalyse betrakter dette annerledes
i det den anser vår prenatale erfaring som vår aller første. Men i det
fødte liv er vår opplevelse av smerte og sult noen av våre første erfaringer
og våre uttrykk for dem noen av våre første uttrykk.
Vi kan kanskje si at vi har evnen til å erfare smerte eller sult i samme forstand
som vi har evne til å uttrykke dem. Dersom vi forstår vår aller første
gråt som uttrykk, må vi samtidig stå ved at den uttrykker noe. Den minste
manøver vi her kan gjøre er antakelig å koble uttrykk og erfaring sammen,
slik at vi sier at vi opplever eller erfarer det vi uttrykker.
Det nyfødte barnet vet ikke enda at det opplever smerte og sult eller at det
uttrykker seg – langt mindre at det uttrykker (forstår) seg og sin smerte. Vi
kan likevel beholde formuleringen ”barnet uttrykker seg” selv om barnet
enda ikke vet at det gjør det. Vi kan videre si at uttrykket og opplevelsen er
koplet sammen og derfor at barnet uttrykker sin smerte.
Ett mulig videre trekk her er å si at barnet bare kan forholde seg til sin egen
erfaring med sult eller smerte ved å uttrykke den. Barnets første uttrykk – de
’autentiske uttrykk’– autentiske fordi de er knyttet til barnets umiddelbare
opplevelse av det de uttrykker, og fordi barnets umiddelbare uttrykk er den
eneste måten det forholder seg til erfaringer som sult og smerte (Nergård
1988). Gjennom sine første uttrykk for erfaringer med sult eller smerte overleverer
barnet disse erfaringene til andre – fordi det selv er ute av stand til å
forholde seg annerledes til dem. Det er slik den andre – omsorgspersonen –
som gir mening til barnets første uttrykk. Det skjer gjennom den måten han
eller hun forholder seg til uttrykkene på. Når spedbarnet har sovet i 7–8
timer får det mat når det våkner og begynner å gråte. Mor eller far (eller
begge) forstår nå barnets gråt som uttrykk for sult. Men gråter fortsatt når
foreldrene vet at det har fått nok mat, fortsetter de ikke å gi barnet bryst eller
flaske. For nå forstår de barnets gråt som uttrykk for smerte. Når det blir
god rytme i denne vekslingen mellom mat og smertelindring er barnet inn-
41