praktisk kunnskap

nivå dreier det seg om ulike menneskesyn og etikk, om forestillinger om
menneskets evne til å starte på nytt i livet og om muligheten for gjennomgripende
politiske forandringer. Det er mulig og rimelig å lese novellen som
en konkretisering av Hannah Arendts sekulariserte tilgivelsesbegrep, som en
fortelling om muligheten til en fremtid som ikke er låst av tilbakeskuende
hevnlyst.
En måte å beskrive det som skjer i slikt tolkningsarbeid er å si at man åpner
for konkret kunnskap om ulike vitenskapers meningsprovinser. Innenfor
etikken fins det forskjellige begrepsverdener, ulike oppsetninger av redskap
for forstå menneskers tanker og handlinger. Innenfor historiefilosofi og psykologi
etc. fins det andre verktøykasser. Studentene skal trenes til å håndtere
begreper som verktøy for på den måten å lære hva meningsproduksjonen i
en vitenskap innebærer i forhold til handling, tolkning og begrepsdanning.
Et fruktbart utgangspunkt for dette innslaget i metodebevisstgjøringen er
Ricoeurs hermeneutikk. Til forskjell fra tidligere tolkningsteoretikere (Gadamer
2003 o.a.) legger Ricoeur vekt på konfliktens og motsigelsesfullhetens
muligheter i lesningen av ulike slags tekster om mennesket (i skjønnlitteratur,
i filosofi og i menneskevitenskapene). Der Gadamer vil se tekstens
rasjonelle enhet som den bærende struktur, ser Ricoeur teksten som eksempel
på splittethet i rasjonalitet og livsvilkår. Anvendt i utdanningen i praktisk
kunnskap åpner denne fremgangsmåten muligheter for et estetisk blikk
som kan tjene som forberedelse for doktorgradsstudentenes egne prosjekt
(feltarbeid eller andre oppgaver). Valgt med omhu og formidlet av kyndige
veiledere vil skjønnlitterære tekster og andre dramatiske fremstillinger kunne
ha et stort dialogisk potensiale, ikke minst i de tilfeller hvor leseren yter
motstand mot teksten (alternativt at teksten byr på motstand for leseren). I
slike tilfeller vil ”motstandens estetikk” kunne slå inn med full kraft i videreutviklingen
av doktorandenes forståelse og selvforståelse. Her er det også
åpenbart en forbindelse til feltarbeidets dramatikk og kulturkollisjoner.
Ricoeurs lesing av tekster kan også anvendes parallelt med Bahktins (1991)
forestilling om den polyfone romanen og dens dialogiske karakter. Den polyfone
romanen er et uttrykk for en reell menneskelig polyfoni. I den poly-
77