Martonheftet - Museum Stavanger

marton
Marton så liten ut når han sto ved
toppen av masten.
hvitt tørkle og på hodet bar de flosshatt. På magen
hadde de gjerne et stort klokkekjede, og i tillegg hadde
de bryst-nåler formet som anker.
Marton hadde sin køy nesten helt forut i baugen. Siden
han var yngst, fikk han velge køy sist. Og da ble det
den køya som ingen andre ville ha. Foran køya stod
skipskisten hans. Denne brukte han både som bord
og stol. Her satt han, og her spiste han.
Det var mørkt og trist nede i ruffen. Frisk luft var
det lite av. Men verst var det at det vrimlet med
kakerlakker både i køyer og skap.
Det var ikke alltid at Marton fikk sove ordentlig nede i
ruffen. Særlig ille var det når det blåste storm og skipet
slingret fra side til side i dagevis.
Klokka fire om morgenen måtte Marton tørne ut. Da
skulle han vaske og skure dørken.
Arbeidet ombord var hardt og vanskelig. Som yngste -
mann måtte han klatre høyest opp i riggen når seilene
skulle settes eller tas inn. Det var ikke alltid lett når det
blåste kraftig, det var mørkt og skipet slingret.
Han fikk det rådet at han aldri måtte se ned på
dekket, for da kunne han svimle.
Tauverket var så hardt og stivt mange ganger at Marton
fikk store sår på innsiden av hendene. Sjøvann og skitt
gjorde at sårene ikke ville gro. Marton følte ofte at det
var som å ta på kniver når han arbeidet med tauverk.
Maten ombord var nok ikke slik som mora laget den.
Den besto gjerne av kaffe, smør som de kalte for
«mastrafett», brunt sukker, sirup, salt kjøtt, erter,
poteter og tørrfisk.
De spiste tre ganger om dagen. To av måltidene bestod
gjerne av kavring, skipsbrød og kaffe. Det tredje var et
56