Martonheftet - Museum Stavanger

marton
Seilmakeren i arbeid.
Garnblåse
Redningsbøye
9. seilmakeren
En vinter fikk far til Marton arbeid på et seil-loft.
Seilmaker Berentsen hadde bruk for ekstra arbeidsfolk
for å få ferdig alle seilene til et nytt skip som nylig var
sjøsatt.
Dette passet fint for far som var uten arbeid etter at
sildefisket var slutt.
En gang fikk Marton komme inn på seil-loftet der
faren arbeidet. Det var et stort, åpent rom i øverste
etasje på et sjøhus. Her satt de utlærte seilmakerne
og læreguttene og arbeidet med hauger av ferdige seil
og ny seilduk omkring seg.
Før de kunne begynne å sy seilene, måtte seilduken
legges ut over golvet og måles opp i stykker som skulle
sys sammen. Seilene ble nøyaktig skåret til etter tegninger
av riggen. På tilskjærerbordene lå det mange
bøker med tegninger med mål på seilene de skulle sy.
Det var viktig med nøyaktige tegninger slik at de
kunne sy helt like seil seil når de gamle ble utslitt eller
ødelagt.
Hvert seil hadde sitt eget navn slik at alle visste hvor
det hørte hjemme i riggen. Slike navn var: Fokk,
storseil, mesan, toppseil, jager, klyver ol.
Når seilene var store, måtte de sys sammen av flere
seilduksstykker. Dette var for vanskelig for læreguttene.
De fikk arbeid med å tjære garnet som
seilmakerne sydde med. Seilmakerne hadde
seilmakerhansker på hendene for å beskytte hendene
mot de skarpe trådene og de spisse nålene. De satt på
noen lange arbeidsbenker når de sydde.
66