Martonheftet - Museum Stavanger

Marton ble nysgjerrig på et merkelig møbel som stod
i en krok
«Ka’ e’ det for någe ?» spurte han.
«Det e’ et spinett som vi kan spille på,» svarte
damen.
«Kan eg få hørra når Di spele?» spurte Marton.
«Nå må du ‘kje masa, Marton. Du lovte å vera greie
gutt», skjente mora.
Marton tidde og brukte øynene mer.
Han oppdaget et sladrespeil utenfor det ene vinduet,
nesten likt det de hadde hjemme.
Utenfor vinduet oppdaget Marton noe som lignet på en
stor brønn.
«Unnskyld, kan Di sei meg ka’ det e’ for någe?»
spurte Marton og pekte ut vinduet.
«Det e’ en brønn som er meget kjent for det gode
vannet. Folk kommer langveis fra for å hente vann her.
Også sjøfolk på skipene på havnen benytter anledningen
til å få fylt opp tankene med friskt vann fra
brønnen. Dessuten kan brønnen være nyttig hvis det
skulle begynne å brenne i nærheten. Vi kaller den for
Groombrønnen etter de som eide huset her,» svarte
damen.
«E’ ‘an jube?» spurte Marton.
«Ja, den er mer enn 5 meter dyp,» smilte damen.
Marton hadde hørt at det ville bringe lykke hvis de
kastet penger i en slik brønn.
På den andre sida av gata var det en nydelig hage som
var bygget opp i «trapper» eller terrasser. På terrassene
var det fine hageganger, og mellom hver terrasse var
det fine trapper. Over alt blomstret det.
Marton la merke til et fint lite, hvitt hagebord med fire
hvite stoler til - og et bitte, lite hus.
«Mamma, ka’ bruge di det litla huset te?» spurte
Marton.
63
en stavanger-gutt fra seilskutetiden
Spinettet lignet på et piano.