Bokhistoriske foredrag. Festskrift til Jan Erik Røed

En dag da han kom fra en auksjon med tre bøker under armen, kjørte en buss på ham.
Han blev slengt mot brolegningen og fikk hodet knust, men bøkene slapp han ikke.”
Ja, Monsieur Chadenat var nok en mann etter Kroepeliens smak. Også for Kroepelien var
bøker som venner og han pleide å si: ”Har du to brød, så selg det ene og kjøp en bok.” Han
var en mann med humor og vidd og ikke uten selvironi. I sin egenomtale i medlemsboken for
Bibliofilklubben 1922 – 32 avslutter han med å si: ”Jeg har ennu ingen erfaringer gjort – i
hvert fall ingen som kan gavne andre.” I et større intervju som han ga samme året som han
døde, nemlig i 1966, kommer han helt til slutt med et tahitisk visdomsord: ” Konkylien synger
bare for den som forstår å lytte.”
Egentlig var det Kroepeliens ønske at boksamlingen etter hans død skulle spres for alle vinde.
Han hadde nemlig i 1946 hatt en opplevelse som gjorde et uutslettelig inntrykk på ham. I
Cape Town studerte han den tahitiske delen av en boksamling som den første guvernøren på
New Zealand hadde testamentert til det sydafrikanske biblioteket. Gaven ble gitt i 1868, men
først i 1946 kom den første bruker – mannen fra Oslo. Noe slikt ville ikke Kroepelien skulle
vederfare hans samling. Den skulle ikke støve ned i en bibliotekkjeller, nei, han ville at andre
samlere skulle ha gleden av å kunne komplettere sine samlinger ved hjelp av hans. Det kom
imidlertid ikke slik. I 1966 kunne UB – på Øyvind Ankers initiativ – og med god hjelp fra
Kon-Tiki Museet og en rekke andre givere sikre seg denne enestående bokskatten for
ettertiden. Etter en nokså anonym tilværelse i et av Håndskriftsamlingens indre gemakker ble
den i 1980 trukket frem i lyset og flyttet til nyinnredete lokaler i Kon-Tiki-Museet.
Det er vanskelig å snakke om Kroepeliensamlingen uten å fortape seg i superlativer. At den
er enestående i sitt slag er hevet over en hver tvil. I dag ville det være fullstendig umulig å
bygge opp noe lignende, ingen privatmanns lommebok kan hamle opp med antikvariatsprisene
– dessuten er mange av de bøkene som i dag befinner seg i Kroepeliensamlingen
overhodet ikke lenger å oppdrive - fordi det siste kjente eksemplar befinner seg nettopp i
denne samlingen.
Kroepeliensamlingen omfatter i dag vel 5000 titler. Selvfølgelig er ikke alt i den like verdifullt,
man vil også støte på trivialiteter, helt ned til ukebladnivå. Men det er aldri langt
mellom høydepunktene – de er der, hjørnestenene som gjør slik en samling til det den er.
Selve klenodiet er uten tvil den eneste komplette samling av ”Le Sourire”, en slags avis
som maleren Paul Gauguin utga på Tahiti i 1899 og 1900. Hvert nummer av ”Le Sourire” ble
hektografert i 20 til 30 eksemplarer og utstyrt med Gauguins egne tegninger og tresnitt.
Kassetten med avisene er i dag verd millionbeløp. Så ble den også behørig oppbevart i
bankboks før Universitetsbiblioteket fikk sitt eget sikringsmagasin.
Av andre høydepunkter bør nevnes den uhyre sjeldne og praktfulle pariserutgaven av Henry
Adams’ bok om Tahiti; et meget sjeldent privattrykk av Tati Salmons ”History of the Island
of Borabora”, det meste av det som kom ut på kaptein Cooks tid om hans reiser og et
komplett sett av Anders Sparrmans ”Resa till Goda Hopps-udden … ”. Men det ville i denne
forbindelse føre for langt å ramse opp alt.
Det som utmerker Kroepelien som boksamler er at han ikke bare hadde sans for dyre
førsteutgaver, for bibliofile sjeldenheter og praktfulle bokbind – han hadde også i høy grad
teften for slike ting som ellers er mindre påaktet og verdsatt og som går de fleste hus forbi,
nemlig pamfletter, særtrykk, misjonsrapporter og andre rariteter.
Bokhistoriske foredrag s. 28